søndag 13. mars 2011

Hei, det er meg!

Mennesker fasinerer meg. Å se mennesker i ulike situasjoner og omgivelser, hvor de tilsynelatenede enkelt kan endre adferd og personlighet for å tilpasse seg, gjør meg undrende og interessert. Selv føler jeg at mine egenskaper og evne til tilpasning ikke alltid blir forstått. Vi er ulikt skrudd sammen, og det er helt greit, men jeg har alltid vært en som ikke oppfattes som helt “A4”.

I min verden eksisterer ikke dualisme: Det er ikke enten eller, det er et hav midt i mellom. (Pussig nok så har jeg opplevd å bli karakterisert som at jeg ser verden i svart-hvit…) Etter hvert som jeg er blitt eldre har jeg lært å akseptere meg selv slik jeg er, og jeg vil si at i dag får en det en ser; jeg er ekte, ærlig (uten at jeg føler at min mening alltid har betydning og må sies. Dualisme igjen) og jeg foretrekker å leve livet slik det er, – uten pynt.

Det er forståelig at andre kan oppfatte dette som truende, og det fornemmer jeg lett. Da tilpasser jeg meg den andre og opptrer på en mindre truende måte. Vi har forskjellige roller i livet: Forelder, arbeidskollega, student, venn, terapeut, nabo…you name it. Det ville vært storforlangende av oss om vi skulle kreve at mennesker rundt oss viste de samme sider av sin rike personlighet i alle roller, – og for ikke å si kjedelig!

Selv om jeg viser en aktiv side av meg selv, betyr ikke det at jeg kan være svært så makelig og lat. Selv om jeg til tider kan bli veldig engasjert, så betyr ikke det at jeg kan være lyttende. Selv om jeg kan være sarkastisk og krass, så betyr ikke det at jeg kan vise empati og medfølelse overfor mennesker som lider, og selv om jeg, og ungene, syns det er kjempeflaut, så roper jeg høyt i idrettshallen når ungene mine spiller kamp, – fordi ingen andre gjør det og de trenger jo støtten! (Er det derimot andre foreldre som roper og engasjerer seg, så holder jeg kjeft). Og tenk på all finpussen en gjør midt mellom disse ytterpunktene! Jeg lytter, merker stemningen, føler, søker kunnskap, viser forståelse, tillit, søker trygghet…

Jeg er født i Tvillingens tegn, med Solen, Månen, Merkur og Mars plassert i dette tegnet. Jeg har min ascendant i Skorpionen, noe som gjør at jeg liker å endre meg, å vokse mentalt og å ha kontroll. Skorpionen har Pluto som sin planet, dette er min “hersker” på stjernehimmelen, og denne står i Jomfruen, godt plassert i forhold til mine planeter i Tvillingene. Dette gir meg evne til å være analytisk, nøktern, arbeidssom og ikke minst ryddig. Tvillingene er kjent for sin tilpasningsevne, sin evne til å si det som i enhver situasjon kreves. Tankene går raskt og man kan litt om det meste. Det betyr ikke at jeg er ekspert på noe, selv om det kan høres sånn ut for noen. Jeg kan godt snakke om tippeligaen med noen som følger godt med, og fordi jeg er flink til å snappe opp ting her og der, vil det faktisk virke som om at dette er virkelig noe jeg kan (fotball interesserer meg midt bak, men dette vet jeg fra erfaring).

Jeg tar lett den rollen som mangler. Jeg tilpasser meg omgivelsene og situasjonene. Om noen oppfatter meg skravlete, så betyr ikke det at jeg ikke kan sitte og lytte til andre mennesker. Min erfaring som terapeut i over 16 år, og de tilbakemeldinger jeg har fått, viser at jeg kan. Om jeg merker at noen ikke får til å si det vi alle sitter og tenker på, så er jeg kjapp til å finne ord og tar rollen både som leder og syndebukk. Det gjør meg ingenting. Men når folk mener at jeg bør lære meg å lytte, fordi det er gode egenskaper å ha som sykepleier, som om jeg ikke har den evnen overhodet, så sier det meg to ting: Enten så har jeg ikke vært tydelig nok, eller så leter de febrilsk etter en feil for å heve sitt eget selvbilde. Desverre tror jeg det siste.

Jeg har ingen som helst grunn til å heve meg over andre. For meg er alle mennesker like mye verdt og jeg ser utrolige egenskaper hos alle. Jeg har mine feil og mangler, det har vi alle (hvis ikke så hadde vi ikke vært her). Men jeg søker hele tiden å forbedre meg som menneske, jeg krever mye av meg selv (uten at jeg dermed krever det samme av andre…dualisme..again, selv om det har hendt at noen forsøker å dolke meg i ryggen med at jeg forventer like mye av andre. Hvor tar de det fra? Jeg kan i visse situasjoner forvente at folk gjør sitt aller beste, men som seg selv, – ikke som jeg ville ha gjort det!), men det betyr ikke at jeg er usårbar og at folk kan kaste ut usannheter om min personlighet uten at jeg reagerer. Mesteparten av min tid tilbringer jeg alene, – lyttende: Til studier, refleksjon, meditasjon og egenutvikling. Jeg kjenner meg, men kjenner du deg?