Uansett hvor man snur seg, så er det snakk om barn, bli satt i bås, hvordan være en god forelder, kartlegging, adhd, diagnoser, avvik, normalitet…wow, blir helt matt jeg!
Her sitter jeg. Godt voksen, og med fire fine (ikke bare frøkner) unger og tenker at jeg må da finne noen “feil” i oppdagelsen ett eller annet sted. Når så mye er galt med våre unger om dagen.
Jeg har hatt småbarn siden “tidenes morgen”. I 1988 kom min første datter. Og i 2008 kom min siste. Jeg har nylig avsluttet 23 år som barnehagemamma. Jeg har vært gjennom grunnskolens pensum snart 4 ganger (inkludert min egen), og er i god gang med nr. 5.
Ungene er blitt kartlagt, de er blitt vurdert og målt. Men de klarer seg bra! Selv den eldste, som visstnok var helt utenfor skjema og hadde alle avvik som den gang fantes: Ikke likte hun oppmerksomhet, ikke ville hun synge solo, hun hadde temperament og svarte “rett fra leveren”.
Vi/jeg var under PPTs lupe, en liten stund. Men hvor finner vi det normale ved å være “unormal”? Jeg lot meg ikke pille på nesen, og det gjorde heller ikke den unge frøkna. I dag klarer hun seg helt fint. Vil mene vi har et åpent, trygt og fint forhold. Hun evner å si ifra om både urettferdighet og misnøye. Skulle ønske jeg var så trygg!
Tidsklemma er en myte, en livsløgn. Foreldregenerasjonen i dag har like store krav som de unge, og vi (ikke jeg da! hehe) går rett i fella: Vi snakker om de unges/barnas høye krav i dag; til mote, velvære, duppeditter og popularitet. Mon tro hvor de tar det fra der mor og far springer avsted til fitnes, syklubb, spa, venneturer og all den tid de bruker til å skryte av sin livsstil, sine møbler, på sosiale medier…
Da jeg vokste opp vil jeg mene jeg ikke hadde like mye oppmerksomhet fra mine arbeidende foreldre som det mine har med meg i dag. Men som barn hadde jeg heller ikke konkurranse fra utallige TV-kanaler, sosiale medier, det å bli fotografert i tide og utide (for så å bli “lagt ut”), treningssentere, syklubb, turer med venner til verdens storbyer. Foreldrene mine var hjemme, og jeg var høyt og lavt ute. Men de var der for meg. Det var familien som fikk deres oppmerksomhet og ikke i mobiltelefonen, pc’n eller nettbrettet.
Den gang var det normalt å være unormal. Sånn var det bare.
Det ble folk av oss også.
