Amalie Victoria

- fylte 11 år den 22. februar!

Hun er mitt 3. barn og har både en storesøster, storebror og lillesøster. Og det er her hos meg; pappa Kim og Nina har gitt henne enda en lillesøster og lillebror

En snill datter og søster er hun. Dagene hennes går med til skole, kor og håndball. Enda er hun mammas lille jente, og alltid klar med en hjelpende hånd når noe skal gjøres i huset, på kjøkkenet eller passe lillesøster Amanda. Amalie er født med en varme og et godt smil, hun er veldig omtenksom, tilgivende og tolerant, og har aldri et vondt ord og si om, eller til, noen. Og så er hun intelligent. Hun gjør det godt på skolen, mangler ikke ambisjoner eller mål her i livet. Fra hun var 5 år har målet vært å bli lege eller jordmor. Slik jeg, og mange andre, oppfatter henne, så har hun det som trengs.

Å være mamma’n til Amalie er en stor glede. Her i huset er hun “i midten”; hun er den mellomste. Mange har fortalt meg at det er en vanskelig plass å ha i en søskenflokk. Nå bråker ikke Amalie så mye, stillfarende og rolig står hun plutselig ved siden av meg, men du verden, det er bein i nesa på jentungen og hun kan da herje og bråke som unger flest. Særlig når hun og bror trommer sammen og fyrer opp stemningen! Puh!

I disse dager er Amalie hos pappa’n sin på vinterferie, og jeg vet at hun er blitt både feiret og “begavet” der. Amanda og jeg gleder oss til å få både henne og Oliver hjem på fredag. Da skal vi feire her også.

Jeg ønsker min nydelige datter et fremgangsrikt, morsomt og givende år som 11-åring, vel vitende om at hun er unik, strålende og elsket!

Jeg gleder meg til…

 

Det hender at jeg også sier det: Jeg gleder meg til… Og jeg tror det er viktig og ha mål, altså noe å glede seg til, men jeg mener også at hvis man går og gleder seg til noe hele tiden, så blir øyeblikkene borte. De herlige øyeblikkene, de fine stundene som skjer akkurat nå.

I disse vinterdager hører jeg ofte: Jeg gleder meg til sommeren!

Jeg ser frem til sommer og (forhåpentligvis) sol jeg også, men i dag er i dag, i  morgen er i  morgen. Tenk om jeg skulle bruke dagen i  dag til å ergre meg over vinter og enda mer snø, og gå glipp av dagens små hendelser som vil være minneværdige å spare på? Og som vil gi en mening en vakker dag, eller som vil gi fine bilder i  albumet?

Livet blir kort og meningsløst om man bare går og venter på målet uten å nyte selve reisen.
Jeg tror at selve reisen mot målene utgjør selve livet.

I perioder har jeg tilbrakt mye tid på sjøen. Der kan man se folk fosse forbi deg, som om de har styggen selv i  hælene. Hva skal de rekke? Har de ikke ferie? Nei, takke meg til en koselig snekke, eller seilbåt, i saktegående fart hvor man bare må få med seg alle detaljer underveis til målet. Og jeg nyter det: Roen, freden (helt til noen farer forbi  med “han” etter seg), forventningen, naturen, de flotte stedene og selve reisen mot et sted hvor jeg vet at når jeg kommer dit så skal jeg nyte det også.

(Fotograf: O.J. Stensholt)

Kort sagt: Ja det er fortsatt vinter. Vi er bare i februar og noen vår er altfor urealistisk å forvente i morgen. Men februar er vakker, vinteren er akkurat slik den skal være , men kanskje dagen alikevell, selv om du opplever den kald og irriterende, vil bringe med seg noe viktig inn i ditt liv. Se etter, og nyt dagen!

Et vesen av lys.

Jeg fant en tekst for mange år siden, har ikke lest den på lenge, men jeg husker at den fortalte meg noe, og den vil jeg gjerne dele:

Et vesen av lys.

"...Utenfor sirkelen sitter et vesen av lys. Han kaster et blikk ettertenksomt, fylt av kjærlighet og visdom bortenfor all jordisk forstand, på den uendelige historie. Han ser at tiden er moden, og han gir oss sin sang:
Ditt liv har mening. I dypet av deg selv og i alt liv fins kjærlighet. Ved å følge sannheten i ditt indre, vil du finne din egen vei. Ingen kan gjøre det for deg. La dine valg utfoldes i en atmosfære av trygghet, ansvar og omtanke.
Fest ikke din oppmerksomhet til avskygninger, men til virkelige ting. Inne i sirkelen, som du nå er en uløselig del av, eksisterer alt i motsetninger. Alt er i tåke, spaltet og uforståelig. Der fins ingen ord uten mennesker som fortolker og forvrenger. Det fins ingen kjærlighet uten hat. Det fins ingen mann uten kvinne. Det fins ingen kunnskap uten uvitenhet. Alt eksisterer i kraft av sin motsetning. Motsetningene er gjensidige, komplimentære, og utgjør sammen en overskridende helhet. En sirkel i sirkelen.
Men inne i sirkelen er intet helt i seg selv. Dog, utenfra ser du straks at sirkelen er hel. La meg også prøve å fortelle deg at selv livet inne i sirkelen ikke er ondt i seg selv. Din menneskelighet kan overskride tingenes grunnleggende to-sidighet. Kroppen er ditt tempel, tankene dine er fri og følelsene dine gir deg liv. Jeg ser deg som et vesen av lys, selv når du er inne i sirkelen. Lyset er der, - alltid, selv om det nok skinner gjennom en skitten rute iblant.
I det flytende, motsetningsfylte univers inne i sirkelens mysterium skal du lære og modne. I denne skole fins mange kunnskaper, mange sannheter og mange myter.De er alle ditt eget verk, - og din egen tids verk og forgagne tiders verk. Den bevisste og ubevisste verden er ikke konstante størrelser. Det fortrengte og skjulte fra i går er snart dine avisers lokkemat. Det som var skammelig i Grekenland er mote i dag. (Og det som var mote i Grekenland er skammelig i dag). Ord som du henrettes for i ett land, gjør deg til helt i et annet. Vitenskapens fakta fra i går er overtro i dag. Vær varsom med de store bokstavene.
Dog er det en grunnregel som basis for alt liv inne i - og utenfor - sirkelen: Du har fri vilje. I det uendelige univers av motsetninger kan du selv velge - alt fra å gi den mest altoppofrende nestekjærlighet til å gjøre de mest brutale skjenselsgjerninger. Hvert valg du gjør skaper en verden. Fra en uendelighet av mulige valg velger du i hvert enkelt øyeblikk ditt fokus, - din virkelighet. Kanskje det også skulle nevnes en annen grunnregel: Alt du gjør, tenker og føler reflekteres i ditt eget liv, før eller siden, en eller annen gang i sirkelens vendekrets. Det fins intet du ikke må stå til ansvar for. I sirkelens verden av tid og rom fins ingen årsak uten virkning. Ditt indre speiles i det ytre.
I sirkelens verden fins også for deg tidens mysterium. Men jeg forteller deg: Det fins ingen fortid. Det fins ingen fremtid. Hvert enkelt menneske, inne i som utenfor sirkelen, lever i et tidløst nu. I hvert enkelt nu er din kraft tilgjengelig. Imidlertid er du fri til å svekke eller styrke ditt nu ved å sende din fantasi på reiser i fortid og fremtid. Men gå deg ikke vill. Det er lett å miste nuet i skygger av fortid og fremtid.
Dere har alle vært utenfor sirkelen. Mange ganger. Dere har alle vært inne i sirkelen før. Mange ganger. Dere vet alle om det. Kunnskapen er der for hver og en av dere. Den er gjemt under tykke lag av forvrengte antagelser og kortslutninger. Demoner er for dem som tro på demoner. Engler er for engler. Dine antagelser skaper din verden .Når skal dere lage en antagelse om glede?
Døden er en rose med uendelige kronblad. Hvert kronblad fylt med sin egen fargeprakt og utsråling, - med en egen duft og ynde. Og hvert liv er fylt med sin egen essens, sitt eget valg og sin egen mening. Døden er mer en inngang i livet enn en utgang fra det. En av oss vil møte deg. Du vil bli møtt der du er. Vi vil hjelpe deg og veilede deg. Vi vil vise deg livets speil. Du bærer alltid dine valg med deg, de ubevisste så vel som de beviste. Vår oppgave er å hjelpe deg til å kjenne deg selv- hjelpe deg til å gjøre bevisste valg.
Det er det første steg for et splittet menneske. Det er bare en ting du trenger å gi opp. Det er frykt. Først og fremst frykten for alt du har lagret og spaltet av i den ubevisste og ukjente del av deg selv. Du vil ta det med deg i allefall. Kjenn deg selv, sa Sokrates. Dere skulle ha lyttet mer til ham.
Å dø, å leve, er en glede. Livet er mer magisk enn Askepott og Espen Askeladd. Alt dette vil bli klart for deg på dødens terskel - i den magiske brytning mellom livet inne i sirkelen og utenfor sirkelen. Da vil du som aldri følte at du levde; se at du forberedte deg til å dø. Og når du tror du dør, vil du begynne å leve."

Koret i mitt hjerte

Det var en gang… sånn kunne jeg ha begynt dette blogginnlegget, men det blir så trist, så endelig, at det vil jeg ikke.

I kveld har jeg tatt et foreløpig farvel med koret “mitt”: Larvik Kantori, og jeg kan se tilbake på drøye 6 års “karriere” som 1.sopran.
Det har vært en veldig fin, lærerik, inspirerende, utfordrende og spennende musikalsk reise med mange dyktige mennesker. En epoke jeg vil minnes med meget stor glede.

Jeg husker godt en høstkveld i 2004, spent og med sommerfugler i magen, på vei til sangprøve for dirigent og kantor (og senere en god venn) Dag Eivind. Jeg sang opera for han, husker jeg (“Che farò senza Euridice” av Glück). Etter 3 år med sangtimer var jeg så klar og gledet meg stort til å lære enda mer og utvikle meg som klassisk sanger, – bare jeg fikk være med i dette koret. Det fikk jeg, og med plass i sopranrekka har jeg hatt mange øvelseskvelder, opptredener og konserter av alle slag de siste 6 årene.

Det er noen minner med koret jeg husker spesielt godt:

- 1. Påskedag 2005: Marianne og jeg var de eneste forsangerne denne høytidsgudstjenesten. Sopraner begge to. Dag Eivind hadde en lei uvane med å få oss til å vise hva vi dugde til, også på oppvarmingen, så etter halvkjørt gudstjeneste hadde vi INGEN stemme igjen

- 22. mai 2006: Musikkgudstjeneste i Larvik kirke med musikk av Vivaldi, Svein Møller og Rutter. Stort og vakkert, og med stående applaus fra menigheten.

- 23. april 2006: Vi fremførte Bachs “Påskeoratorium” i Larvik kirke. Et vakkert verk med musikk til å bli glad av. En av mine favoritter!

- 3. juni 2007: Utegudsteneste på Larvik museum. Solen skinte spesielt strålende denne dagen at samtlige var solbrent etterpå

- 4. juli 2007: Sammen med bl.a. Arve Tellefsen holdt vi konsert I Frederiksvern kirke under Kammermusikkfestivalen. Kveldens mest spennende øyeblikk var da vår dirigent veltet et notestativ… NESTEN over Tellefsens dyrebare filolin…

- 27. august 2007: Vi sang i Larvik kirke under innsettelse av ny sokneprest: Knut Zakariassen. Knut og hans familie har jeg vært så heldig å bli kjent med, og som jeg setter stor pris på!

- Desember 2008: “Stjerna fra Øst” med Geir Lystrup og Balalaikaorkesteret. Et sjarmerende og herlig stykke juleevangelie hvor Marianne og jeg delte rollen som Maria.

- Og sist, men ikke minst, konserten som er helt spesiel for meg: Sigvart Dagsland den 21. mars 2010. Å få være med på dette har vært en drøm, – lenge!

Det var noe fra arkivet. Noen av alle de gode minnene, men det er rart med det, det en minnes aller best er alle øvelseskveldene med småpjatt, utfordringene, Dag Eivinds kamp mot ivrige korister, kaffepausene, terpingen, lyttingen og småkranglene i all vennskapelighet – og de skjønne menneskene.

Takk for at dere er til! I’ll be back

.