Forandringer,–til det beste for hvem?

Nå har jeg snart vært sykepleier i ett år. Og hva slags erfaringer sitter jeg igjen med? Ble det som jeg håpet på? Ble det som jeg trodde?

Først litt bakgrunn for mitt innlegg: Jeg jobber som sykepleier på en sengepost ved Sykehuset i Telemark, avd. Skien. Dette er en avdeling jeg var på som praksisstudent, siden assistent og fikk nesten 2 års vikariat som sykepleier etter endt utdannelse i fjor.
Trives kjempegodt! Jeg har fantastiske kolleger, mange med lang og god erfaring og alle er innstilt på å hjelpe hverandre når det trengs. Vi har mye moro, selv i en travel hverdag. Jeg lærer noe nytt hver dag, og det er derfor jeg trives på sykehus: Læringskurven og de interessante utfordringene jeg møter på denne avdelingen.

Sykehuset jeg jobber ved er inne i en stor omstillingsprosess. Dette er først og fremst politikk. Byråkrati…smaker ikke godt det ordet. Folk med vanlige klær under hvite doktorfrakker tar store avgjørelser. De som sitter skjærmet på kontorer utenfor kantina, – langt borte fra pasientene. Jeg skjønner at det hele er styrt ut i fra tanken om en eneste ting:

(Bilde lånt fra www.nursetogether.com)

Å spare penger!

At man legger ned lokalsykehus for å samle kompetansen på et sted; jeg forstår det, men når man da er et “modersykehus” som skal ta i mot alle de pasientene som tidligere har kommet på disse tidligere lokalsykehusene, og legger ned sengeplasser og sier opp 3-6 årsverk pr. avdeling der også…samt like mange sengeplasser, – samtidig? Da ser jeg at noe ikke fungerer. I det lange løp er nok hensikten at kommunene skal ta mere av det sykehusene gjør i dag, men det er langt igjen dit. Enn så lenge må avdelingene jobbe på akkord med seg selv, med korridorpasienter, mottak som ikke vet hvor de skal gjøre av pasienter fordi alle avdelingene er på randen…At sykehuset mottar penger fra kommunene for overliggere, det ser ikke vi i felten noe til.

I går gikk jeg av 4. nattevakt. Jeg liker nattevaktene. På morgenen konstanterte min sjef at “du jobber ikke mange dagvakter…”
Innvendig gråt jeg for det vi skulle overlate våre kolleger til denne morgenen…Full avdeling + pasienter på korridor. Noen skal skrives ut, men det skjer ikke før tidligst kl 13. I denne tiden skal nye elektive pasienter inn, akutt syke skal ha en plass… Vi er 3 mindre på jobb enn hva vi var for bare 5 mnd siden…nedleggelser av pasientplasser…på papiret. På dagvakt opplever vi å ha opptil 8 korridorpasienter. Og det er ikke bare å spøke med at “du rykker stadig frem i køen”…

(Bilde lånt fra www.thetimes.co.uk)

Vi er blitt for travle til å bry oss!

Selv ønsker jeg å være sykepleier. Elsker det! Men for mye av tiden går bort i dokumentasjon, papirarbeid, å servere mat (tenk om vi kunne ha en kafeterialøsning slik at oppegående pasienter selv kunne forsynt seg med mat!), fylle vannglass, se på folk gjøre sitt fornødne, tømme søppel og trille senger til vask. Om pasienter får sitt sårstell, cvk.stell, hårvask (skjer ikke), fotstell (skjer absolutt ikke!), sin antibiotika til rett tid, nødvendige medisiner når de skal, få lagt inn/byttet sin pvk, mobilisering….ja det er som å stikke en finger i lufta og håpe at i dag går alt så meget bedre. Pasientsikkerhet, hvordan vil disse byråkratene at vi skal fikse det? Vis oss!

Jeg foretrekker natten. Roligere da, og jeg har tid til å ivareta og observere kritisk syke pasienter.

Jeg opplever at mange på stedet er oppgitt, slitne og lei. Mange er sykemeldt, ute i pemisjon, noen har sagt opp og alle kan bli syke en dag eller to. Vi har ingen å ta av. Alle er slitne, alle har gitt nok, alle ansatte har et liv utenfor veggene på sykehuset. Pasienter og pårørende har vondt av oss. Sånn skal det ikke være, de har nok med sitt!
Bare tiden vil vise om ikke det snart blir A-hus-tilstander. Og det forstår jeg veldig godt!