Det du gjør mot en av mine…

 

Livsgleden. Den altomfattende gleden som brer seg fra hjertet og ut i det ytterste hudlaget. Stoltheten følger med. Ja, jeg kan!

Hun ser på sitt yngste barn. Tydelig stolt og rørt. Hun vlle gjort hva som helst. Livet til denne yngste ble heller ikke som hun håpet på.

Bedrag.
Ordet smaker vondt. Å gi et barn til en hun elsket. Men den kjærligheten var ikke nok. Han søkte andre. Hun ga alt til barnet.

De ser at veiene må skilles. Det er ikke verdig, for noen. Kjærligheten forblir, men hun må tåle mer, og enda litt til, for at barnet skal lide minst mulig. Mamma og pappa er ikke kjærester lengre.

Muligheten er der. Hun griper den grådig!
Hun vil ha en familie. Hun vil at barnet skal vokse opp med sine foreldre. Håpet tennes i den yngstes øyne. Drømmer deles.

Han velger den lette vei, uten dem, – igjen.
Såret i hennes hjerte vil gro, men tårene i den yngstes øyne vil alltid følge henne.

Hun lukker døren. Såret til den lille, det vil aldri gro. Minnene om en kort tid vil være der. Alltid.

Håpet. Ønskene. Drømmene.

Borte for alltid.

Strikkegalskap, januar 2015

Januar ble en ganske så produktiv måned, – i allefall på strikkefronten! (Noe man kan se her hjemme…. Husarbeid og oppussing ble nedprioritert…)

MEN jeg har kost meg, og gaver ble gitt og satt pris på

Amalie fikk sin Mariusgenser!

Raggsokkgaver!

Gavepakke og overraskelse til familien Eriksen

Når stopper man å drømme, og blir fornøyd med “helt greit”?

Hun ser sitt eget speilbilde. Ser at årene går, og ser at mange er gått.
Følelsen av å skulle forsvare et slikt spørsmål blir for voldsomt; alle unnskyldninger er en dårlig unnskyldning.
Ingenting har stoppet henne fra å leve ut sine drømmer, men akk så mange begrensninger hun har kjent på. Hun har vært sin egen midtstopper.
Det blir for mye her og nå.
Tanken på at “i dag er din første dag i resten av ditt liv” er et halmstrå.
Tanken på at hun unner alle hun er glad i å leve ut sine drømmer hjelper litt.
“Meg binder intet bånd” har vært en leveregel, – som hun selv ikke klarte å leve etter. Ønsket om å være “likanes” og “normal” ble større. Det ga ingenting. Hun vant ikke noen premie.

Ingen drøm er for stor. Vi har hverandre bare til låns.
Det hun kan gi, og det hun kan tilby, er her og nå. Hun vil gi, og hun vil motta.
Livet er herlig, kjenner hun! Gjennom alle opplevelser og erfaringer, kjenner hun at det er ikke for sent! Sånn blir det nå. Ingenting skal lengre stoppe henne fra å nå sine drømmer, og ingen skal stoppe henne fra å hjelpe andre å nå sine.

Om hun bare kunne snu årene tilbake… Kjenner samtidig at erfaringene og tryggheten er gode å ha med på laget, og roen senker seg i sinnet når tanken fester seg. Gir gleden tilbake. Hun er ung, og verden ligger der for henne, vennene og barna!

(Noen har kanskje litt høye tanker om hva som forventes av mamma…)

Denne teksten er dedikert “Piraten”