Hun ser sitt eget speilbilde. Ser at årene går, og ser at mange er gått.
Følelsen av å skulle forsvare et slikt spørsmål blir for voldsomt; alle unnskyldninger er en dårlig unnskyldning.
Ingenting har stoppet henne fra å leve ut sine drømmer, men akk så mange begrensninger hun har kjent på. Hun har vært sin egen midtstopper.
Det blir for mye her og nå.
Tanken på at “i dag er din første dag i resten av ditt liv” er et halmstrå.
Tanken på at hun unner alle hun er glad i å leve ut sine drømmer hjelper litt.
“Meg binder intet bånd” har vært en leveregel, – som hun selv ikke klarte å leve etter. Ønsket om å være “likanes” og “normal” ble større. Det ga ingenting. Hun vant ikke noen premie.
Ingen drøm er for stor. Vi har hverandre bare til låns.
Det hun kan gi, og det hun kan tilby, er her og nå. Hun vil gi, og hun vil motta.
Livet er herlig, kjenner hun! Gjennom alle opplevelser og erfaringer, kjenner hun at det er ikke for sent! Sånn blir det nå. Ingenting skal lengre stoppe henne fra å nå sine drømmer, og ingen skal stoppe henne fra å hjelpe andre å nå sine.
Om hun bare kunne snu årene tilbake… Kjenner samtidig at erfaringene og tryggheten er gode å ha med på laget, og roen senker seg i sinnet når tanken fester seg. Gir gleden tilbake. Hun er ung, og verden ligger der for henne, vennene og barna!
(Noen har kanskje litt høye tanker om hva som forventes av mamma…) 
Denne teksten er dedikert “Piraten” 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar