Valget

 

Hun hører det bygger seg opp.
Hun sukker. Resignert.
”Hva har jeg sagt? Hva har jeg gjort galt?”

Hun har akkurat ammet sitt barn. Inne i en seng. Akkurat slik de gjør det hjemme. Ikke for å støte noen, men fordi barnet får mest ro da. Barnet er 1,5 år.
Denne andre kvinnen i selskapet har et yngre barn. Nesten ett år yngre, om hun ikke husker helt feil. Barnet blir ikke ammet lengre. Mamma’n har ikke nok melk og det har vært en tøff start på livet for den lille. Det fungerte ikke.
For henne fungerer det.
Nå høres ordene som slynges ut som i et ekko.
Hun har akkurat gjort noe galt, og ammet sitt barn.
Minner strømmer på; av stemmene, tonefallet og et sinne, som alle har respekt for, bygger seg opp.
”Vi må ikke gjøre henne sinna, vet du”.
”Du er GULLUNGEN! Jeg betyr INGENTING!”
”Du er så forbanna perfekt!”
”Du er så STA!”
”Du tror du alltid har rett”.
”Du tror at du er bedre enn alle andre”.
”Du er ute etter kjæresten min”.

I selskapet må hun stå til ansvar for det presset denne gjesten selv opplever som nybakt mamma; krav om amming. Fordi hun er en av “de”. Hun må stå til ansvar for denne personens selvbilde.

Skjellsordene hagler, akkurat som de har gjort så mange ganger før. Og sinnataggen høster støtte; av en meget viktig person.

Hvorfor?

Gullunge eller ikke. Ensomheten og TAPET er stort da hun må ta et valg. Aldri mer. Nok er nok.

Hun ser tilbake på alle de hyggelige sammenkomstene, da hun var vertinne. Alltid inkluderende: Bursdager, innflyttingsfester, jubileer…
Tilbake fikk hun ingenting. Det var ikke plass.
Håpet var der. Hvert år. Gaver ble laget, –og ødelagt.
Hun er “bedre enn alle andre”, og må tåle såpass!

Båndet er kuttet, og hun lever godt med det.
Men følelsene vil alltid være der.

<3 always <3