Det er lov å ønske seg…

 

Jeg føler meg priviligert og heldig; jeg har noen flotte unger, en herlig kjæreste og er midt i en spennende utdannelse. Allikevel så er jeg en helt vanlig jente…og det er lov å ønske seg noe…bare en liten ting:

Nydelig armbånd fra Stabbursbua!

Bare kjærligheten varer evig

"Og likevel ville ikke sorgen lindres. Til slutt fikk hun et annet barn, og stor var farens glede og høyt hans rop: "En sønn!"
Denne dagen, med slik glede - han var den eneste. Moren lå motløs og blek: Hennes sjel var nummen...Da plutselig gråt hun med uhemmet hjertesorg. Tankene mindre hos den nye enn det mistede barnet..."Min engel i sin grav, og jeg er ikke ved din side!" Talende gjennom barnet hun nå holdt i armene, hun hører igjen den velkjente stemmen be henne:
"Det er meg - men ikke si det!" Han så henne i ansiktet." - VICTOR HUGO

Det handler om oss, om deg og meg. Livets gang, sjelen som vokser og lærer, om en reise i det uendelige, og til tider uforståelige, vakre.

"Ikke la depresjon eller angst holde deg tilbake i din vekst. Depresjon er å miste perspektivet, glemme og å ta ting for gitt. Fokuser skarpere. Nullstill verdiene dine. Husk hva som ikke skal tas for gitt... Ikke glem å håpe. Angst er å fortapes i sitt eget ego. Det er å miste sine grenser. Det er en vag erindring av tapt kjærlighet, en såret stolthet, et tap av tålmodighet og fred. Husk, du er aldri alene."

Dette er lyn og torden for mange, håp for noen og sjelefred for andre. Jeg smaker på ordene, leter i erfaringen som spenner langt, fra liv til liv...bakover og i nåtid. Leter hos andre, søker vidt og bredt. Sansene er åpne, jeg kjenner smaken, hører lydene og jeg føler konsistensen av det.
Vi skal uttrykke vår kjærlighet. Skape erindringer, tilgi andre og akseptere deres tilgivelse. Bare kjærligheten varer evig, fra nå og til evig.

Mamma til en tenåring,–igjen :-)

 

Den 27. mars fylte min sønn, Oliver, 13 år!

Det er noen år siden sist vi hadde en tenåring i huset, men dette er jo en veldig spennende tid med nye utfordringer!

Vi kaller ofte Oliver bare for “Bror”. Han er storebror, lillebror og sønn. Han er leken og tålmodig med sine mindre søstre, og han er både ansvarsfull og reflektert. Sammen med Oliver kan jeg ha interessante og spennende samtaler, vi kan tøyse og le og han har en god og lun humor

Oliver er  en forsiktig gutt; han kaster seg ikke uti nye ting uten å ha tenkt seg godt om…og en del ting har han aldri prøvd. Men han er ingen pingle, på sykkelen utfører han stunts i rasende fart, og mamma’n står med hjertet i halsen mange ganger. I akebakken er han en råtass og turen har gått til legevakten med brukket kragebein og finger… Under en leke-slosskamp med pappa Kim gikk ei tann…

Det er 10 år siden dette bildet ble tatt, og jeg syns tiden går så altfor fort! Min “lille” store gutt på 170 cm er blitt feiret av familien, til fredag blir det disko med gode venner hjemme i stua

Hei, det er meg!

Mennesker fasinerer meg. Å se mennesker i ulike situasjoner og omgivelser, hvor de tilsynelatenede enkelt kan endre adferd og personlighet for å tilpasse seg, gjør meg undrende og interessert. Selv føler jeg at mine egenskaper og evne til tilpasning ikke alltid blir forstått. Vi er ulikt skrudd sammen, og det er helt greit, men jeg har alltid vært en som ikke oppfattes som helt “A4”.

I min verden eksisterer ikke dualisme: Det er ikke enten eller, det er et hav midt i mellom. (Pussig nok så har jeg opplevd å bli karakterisert som at jeg ser verden i svart-hvit…) Etter hvert som jeg er blitt eldre har jeg lært å akseptere meg selv slik jeg er, og jeg vil si at i dag får en det en ser; jeg er ekte, ærlig (uten at jeg føler at min mening alltid har betydning og må sies. Dualisme igjen) og jeg foretrekker å leve livet slik det er, – uten pynt.

Det er forståelig at andre kan oppfatte dette som truende, og det fornemmer jeg lett. Da tilpasser jeg meg den andre og opptrer på en mindre truende måte. Vi har forskjellige roller i livet: Forelder, arbeidskollega, student, venn, terapeut, nabo…you name it. Det ville vært storforlangende av oss om vi skulle kreve at mennesker rundt oss viste de samme sider av sin rike personlighet i alle roller, – og for ikke å si kjedelig!

Selv om jeg viser en aktiv side av meg selv, betyr ikke det at jeg kan være svært så makelig og lat. Selv om jeg til tider kan bli veldig engasjert, så betyr ikke det at jeg kan være lyttende. Selv om jeg kan være sarkastisk og krass, så betyr ikke det at jeg kan vise empati og medfølelse overfor mennesker som lider, og selv om jeg, og ungene, syns det er kjempeflaut, så roper jeg høyt i idrettshallen når ungene mine spiller kamp, – fordi ingen andre gjør det og de trenger jo støtten! (Er det derimot andre foreldre som roper og engasjerer seg, så holder jeg kjeft). Og tenk på all finpussen en gjør midt mellom disse ytterpunktene! Jeg lytter, merker stemningen, føler, søker kunnskap, viser forståelse, tillit, søker trygghet…

Jeg er født i Tvillingens tegn, med Solen, Månen, Merkur og Mars plassert i dette tegnet. Jeg har min ascendant i Skorpionen, noe som gjør at jeg liker å endre meg, å vokse mentalt og å ha kontroll. Skorpionen har Pluto som sin planet, dette er min “hersker” på stjernehimmelen, og denne står i Jomfruen, godt plassert i forhold til mine planeter i Tvillingene. Dette gir meg evne til å være analytisk, nøktern, arbeidssom og ikke minst ryddig. Tvillingene er kjent for sin tilpasningsevne, sin evne til å si det som i enhver situasjon kreves. Tankene går raskt og man kan litt om det meste. Det betyr ikke at jeg er ekspert på noe, selv om det kan høres sånn ut for noen. Jeg kan godt snakke om tippeligaen med noen som følger godt med, og fordi jeg er flink til å snappe opp ting her og der, vil det faktisk virke som om at dette er virkelig noe jeg kan (fotball interesserer meg midt bak, men dette vet jeg fra erfaring).

Jeg tar lett den rollen som mangler. Jeg tilpasser meg omgivelsene og situasjonene. Om noen oppfatter meg skravlete, så betyr ikke det at jeg ikke kan sitte og lytte til andre mennesker. Min erfaring som terapeut i over 16 år, og de tilbakemeldinger jeg har fått, viser at jeg kan. Om jeg merker at noen ikke får til å si det vi alle sitter og tenker på, så er jeg kjapp til å finne ord og tar rollen både som leder og syndebukk. Det gjør meg ingenting. Men når folk mener at jeg bør lære meg å lytte, fordi det er gode egenskaper å ha som sykepleier, som om jeg ikke har den evnen overhodet, så sier det meg to ting: Enten så har jeg ikke vært tydelig nok, eller så leter de febrilsk etter en feil for å heve sitt eget selvbilde. Desverre tror jeg det siste.

Jeg har ingen som helst grunn til å heve meg over andre. For meg er alle mennesker like mye verdt og jeg ser utrolige egenskaper hos alle. Jeg har mine feil og mangler, det har vi alle (hvis ikke så hadde vi ikke vært her). Men jeg søker hele tiden å forbedre meg som menneske, jeg krever mye av meg selv (uten at jeg dermed krever det samme av andre…dualisme..again, selv om det har hendt at noen forsøker å dolke meg i ryggen med at jeg forventer like mye av andre. Hvor tar de det fra? Jeg kan i visse situasjoner forvente at folk gjør sitt aller beste, men som seg selv, – ikke som jeg ville ha gjort det!), men det betyr ikke at jeg er usårbar og at folk kan kaste ut usannheter om min personlighet uten at jeg reagerer. Mesteparten av min tid tilbringer jeg alene, – lyttende: Til studier, refleksjon, meditasjon og egenutvikling. Jeg kjenner meg, men kjenner du deg?

Amalie Victoria

- fylte 11 år den 22. februar!

Hun er mitt 3. barn og har både en storesøster, storebror og lillesøster. Og det er her hos meg; pappa Kim og Nina har gitt henne enda en lillesøster og lillebror

En snill datter og søster er hun. Dagene hennes går med til skole, kor og håndball. Enda er hun mammas lille jente, og alltid klar med en hjelpende hånd når noe skal gjøres i huset, på kjøkkenet eller passe lillesøster Amanda. Amalie er født med en varme og et godt smil, hun er veldig omtenksom, tilgivende og tolerant, og har aldri et vondt ord og si om, eller til, noen. Og så er hun intelligent. Hun gjør det godt på skolen, mangler ikke ambisjoner eller mål her i livet. Fra hun var 5 år har målet vært å bli lege eller jordmor. Slik jeg, og mange andre, oppfatter henne, så har hun det som trengs.

Å være mamma’n til Amalie er en stor glede. Her i huset er hun “i midten”; hun er den mellomste. Mange har fortalt meg at det er en vanskelig plass å ha i en søskenflokk. Nå bråker ikke Amalie så mye, stillfarende og rolig står hun plutselig ved siden av meg, men du verden, det er bein i nesa på jentungen og hun kan da herje og bråke som unger flest. Særlig når hun og bror trommer sammen og fyrer opp stemningen! Puh!

I disse dager er Amalie hos pappa’n sin på vinterferie, og jeg vet at hun er blitt både feiret og “begavet” der. Amanda og jeg gleder oss til å få både henne og Oliver hjem på fredag. Da skal vi feire her også.

Jeg ønsker min nydelige datter et fremgangsrikt, morsomt og givende år som 11-åring, vel vitende om at hun er unik, strålende og elsket!

Jeg gleder meg til…

 

Det hender at jeg også sier det: Jeg gleder meg til… Og jeg tror det er viktig og ha mål, altså noe å glede seg til, men jeg mener også at hvis man går og gleder seg til noe hele tiden, så blir øyeblikkene borte. De herlige øyeblikkene, de fine stundene som skjer akkurat nå.

I disse vinterdager hører jeg ofte: Jeg gleder meg til sommeren!

Jeg ser frem til sommer og (forhåpentligvis) sol jeg også, men i dag er i dag, i  morgen er i  morgen. Tenk om jeg skulle bruke dagen i  dag til å ergre meg over vinter og enda mer snø, og gå glipp av dagens små hendelser som vil være minneværdige å spare på? Og som vil gi en mening en vakker dag, eller som vil gi fine bilder i  albumet?

Livet blir kort og meningsløst om man bare går og venter på målet uten å nyte selve reisen.
Jeg tror at selve reisen mot målene utgjør selve livet.

I perioder har jeg tilbrakt mye tid på sjøen. Der kan man se folk fosse forbi deg, som om de har styggen selv i  hælene. Hva skal de rekke? Har de ikke ferie? Nei, takke meg til en koselig snekke, eller seilbåt, i saktegående fart hvor man bare må få med seg alle detaljer underveis til målet. Og jeg nyter det: Roen, freden (helt til noen farer forbi  med “han” etter seg), forventningen, naturen, de flotte stedene og selve reisen mot et sted hvor jeg vet at når jeg kommer dit så skal jeg nyte det også.

(Fotograf: O.J. Stensholt)

Kort sagt: Ja det er fortsatt vinter. Vi er bare i februar og noen vår er altfor urealistisk å forvente i morgen. Men februar er vakker, vinteren er akkurat slik den skal være , men kanskje dagen alikevell, selv om du opplever den kald og irriterende, vil bringe med seg noe viktig inn i ditt liv. Se etter, og nyt dagen!

Et vesen av lys.

Jeg fant en tekst for mange år siden, har ikke lest den på lenge, men jeg husker at den fortalte meg noe, og den vil jeg gjerne dele:

Et vesen av lys.

"...Utenfor sirkelen sitter et vesen av lys. Han kaster et blikk ettertenksomt, fylt av kjærlighet og visdom bortenfor all jordisk forstand, på den uendelige historie. Han ser at tiden er moden, og han gir oss sin sang:
Ditt liv har mening. I dypet av deg selv og i alt liv fins kjærlighet. Ved å følge sannheten i ditt indre, vil du finne din egen vei. Ingen kan gjøre det for deg. La dine valg utfoldes i en atmosfære av trygghet, ansvar og omtanke.
Fest ikke din oppmerksomhet til avskygninger, men til virkelige ting. Inne i sirkelen, som du nå er en uløselig del av, eksisterer alt i motsetninger. Alt er i tåke, spaltet og uforståelig. Der fins ingen ord uten mennesker som fortolker og forvrenger. Det fins ingen kjærlighet uten hat. Det fins ingen mann uten kvinne. Det fins ingen kunnskap uten uvitenhet. Alt eksisterer i kraft av sin motsetning. Motsetningene er gjensidige, komplimentære, og utgjør sammen en overskridende helhet. En sirkel i sirkelen.
Men inne i sirkelen er intet helt i seg selv. Dog, utenfra ser du straks at sirkelen er hel. La meg også prøve å fortelle deg at selv livet inne i sirkelen ikke er ondt i seg selv. Din menneskelighet kan overskride tingenes grunnleggende to-sidighet. Kroppen er ditt tempel, tankene dine er fri og følelsene dine gir deg liv. Jeg ser deg som et vesen av lys, selv når du er inne i sirkelen. Lyset er der, - alltid, selv om det nok skinner gjennom en skitten rute iblant.
I det flytende, motsetningsfylte univers inne i sirkelens mysterium skal du lære og modne. I denne skole fins mange kunnskaper, mange sannheter og mange myter.De er alle ditt eget verk, - og din egen tids verk og forgagne tiders verk. Den bevisste og ubevisste verden er ikke konstante størrelser. Det fortrengte og skjulte fra i går er snart dine avisers lokkemat. Det som var skammelig i Grekenland er mote i dag. (Og det som var mote i Grekenland er skammelig i dag). Ord som du henrettes for i ett land, gjør deg til helt i et annet. Vitenskapens fakta fra i går er overtro i dag. Vær varsom med de store bokstavene.
Dog er det en grunnregel som basis for alt liv inne i - og utenfor - sirkelen: Du har fri vilje. I det uendelige univers av motsetninger kan du selv velge - alt fra å gi den mest altoppofrende nestekjærlighet til å gjøre de mest brutale skjenselsgjerninger. Hvert valg du gjør skaper en verden. Fra en uendelighet av mulige valg velger du i hvert enkelt øyeblikk ditt fokus, - din virkelighet. Kanskje det også skulle nevnes en annen grunnregel: Alt du gjør, tenker og føler reflekteres i ditt eget liv, før eller siden, en eller annen gang i sirkelens vendekrets. Det fins intet du ikke må stå til ansvar for. I sirkelens verden av tid og rom fins ingen årsak uten virkning. Ditt indre speiles i det ytre.
I sirkelens verden fins også for deg tidens mysterium. Men jeg forteller deg: Det fins ingen fortid. Det fins ingen fremtid. Hvert enkelt menneske, inne i som utenfor sirkelen, lever i et tidløst nu. I hvert enkelt nu er din kraft tilgjengelig. Imidlertid er du fri til å svekke eller styrke ditt nu ved å sende din fantasi på reiser i fortid og fremtid. Men gå deg ikke vill. Det er lett å miste nuet i skygger av fortid og fremtid.
Dere har alle vært utenfor sirkelen. Mange ganger. Dere har alle vært inne i sirkelen før. Mange ganger. Dere vet alle om det. Kunnskapen er der for hver og en av dere. Den er gjemt under tykke lag av forvrengte antagelser og kortslutninger. Demoner er for dem som tro på demoner. Engler er for engler. Dine antagelser skaper din verden .Når skal dere lage en antagelse om glede?
Døden er en rose med uendelige kronblad. Hvert kronblad fylt med sin egen fargeprakt og utsråling, - med en egen duft og ynde. Og hvert liv er fylt med sin egen essens, sitt eget valg og sin egen mening. Døden er mer en inngang i livet enn en utgang fra det. En av oss vil møte deg. Du vil bli møtt der du er. Vi vil hjelpe deg og veilede deg. Vi vil vise deg livets speil. Du bærer alltid dine valg med deg, de ubevisste så vel som de beviste. Vår oppgave er å hjelpe deg til å kjenne deg selv- hjelpe deg til å gjøre bevisste valg.
Det er det første steg for et splittet menneske. Det er bare en ting du trenger å gi opp. Det er frykt. Først og fremst frykten for alt du har lagret og spaltet av i den ubevisste og ukjente del av deg selv. Du vil ta det med deg i allefall. Kjenn deg selv, sa Sokrates. Dere skulle ha lyttet mer til ham.
Å dø, å leve, er en glede. Livet er mer magisk enn Askepott og Espen Askeladd. Alt dette vil bli klart for deg på dødens terskel - i den magiske brytning mellom livet inne i sirkelen og utenfor sirkelen. Da vil du som aldri følte at du levde; se at du forberedte deg til å dø. Og når du tror du dør, vil du begynne å leve."

Koret i mitt hjerte

Det var en gang… sånn kunne jeg ha begynt dette blogginnlegget, men det blir så trist, så endelig, at det vil jeg ikke.

I kveld har jeg tatt et foreløpig farvel med koret “mitt”: Larvik Kantori, og jeg kan se tilbake på drøye 6 års “karriere” som 1.sopran.
Det har vært en veldig fin, lærerik, inspirerende, utfordrende og spennende musikalsk reise med mange dyktige mennesker. En epoke jeg vil minnes med meget stor glede.

Jeg husker godt en høstkveld i 2004, spent og med sommerfugler i magen, på vei til sangprøve for dirigent og kantor (og senere en god venn) Dag Eivind. Jeg sang opera for han, husker jeg (“Che farò senza Euridice” av Glück). Etter 3 år med sangtimer var jeg så klar og gledet meg stort til å lære enda mer og utvikle meg som klassisk sanger, – bare jeg fikk være med i dette koret. Det fikk jeg, og med plass i sopranrekka har jeg hatt mange øvelseskvelder, opptredener og konserter av alle slag de siste 6 årene.

Det er noen minner med koret jeg husker spesielt godt:

- 1. Påskedag 2005: Marianne og jeg var de eneste forsangerne denne høytidsgudstjenesten. Sopraner begge to. Dag Eivind hadde en lei uvane med å få oss til å vise hva vi dugde til, også på oppvarmingen, så etter halvkjørt gudstjeneste hadde vi INGEN stemme igjen

- 22. mai 2006: Musikkgudstjeneste i Larvik kirke med musikk av Vivaldi, Svein Møller og Rutter. Stort og vakkert, og med stående applaus fra menigheten.

- 23. april 2006: Vi fremførte Bachs “Påskeoratorium” i Larvik kirke. Et vakkert verk med musikk til å bli glad av. En av mine favoritter!

- 3. juni 2007: Utegudsteneste på Larvik museum. Solen skinte spesielt strålende denne dagen at samtlige var solbrent etterpå

- 4. juli 2007: Sammen med bl.a. Arve Tellefsen holdt vi konsert I Frederiksvern kirke under Kammermusikkfestivalen. Kveldens mest spennende øyeblikk var da vår dirigent veltet et notestativ… NESTEN over Tellefsens dyrebare filolin…

- 27. august 2007: Vi sang i Larvik kirke under innsettelse av ny sokneprest: Knut Zakariassen. Knut og hans familie har jeg vært så heldig å bli kjent med, og som jeg setter stor pris på!

- Desember 2008: “Stjerna fra Øst” med Geir Lystrup og Balalaikaorkesteret. Et sjarmerende og herlig stykke juleevangelie hvor Marianne og jeg delte rollen som Maria.

- Og sist, men ikke minst, konserten som er helt spesiel for meg: Sigvart Dagsland den 21. mars 2010. Å få være med på dette har vært en drøm, – lenge!

Det var noe fra arkivet. Noen av alle de gode minnene, men det er rart med det, det en minnes aller best er alle øvelseskveldene med småpjatt, utfordringene, Dag Eivinds kamp mot ivrige korister, kaffepausene, terpingen, lyttingen og småkranglene i all vennskapelighet – og de skjønne menneskene.

Takk for at dere er til! I’ll be back

.

Først kom tanken…

 

Akkurat i kveld, etter en fin kveldsvakt, så sitter jeg og tenker på det som skjer med meg. Jeg fikk en TANKE for noen uker siden. Den kjennes god, og de tingene som skjer akkurat nå blir bare større etter hvert som tanken finner sin form.

Den stien jeg har valgt, vil jeg følge og se hvor den fører…

Godt nytt år!

Vi er kommet noen dager ut i det nye året og jeg begynner å komme meg igjen etter julen. Ikke det at den har vært så forferdelig trasig, men det har vært litt slitsomt! Jeg begynner visst å bli en gammel dame, for jeg liker hverdagsrutinene best, men julen er noe spesielt og dagene gir gjerne litt ekstra påfyll.

Etter en hektisk høst så lengtet jeg veldig til jul: Julemusikk, sang, god mat, ro, hygge, TV-programmer og snop. Fordi jeg nå er både mamma og mormor må jeg nok planlegge litt annerledes fremover ;-)

Katharina og Angelica var hjemme i julen, fra 22. desember til 4. juledag. Som vertinne, mormor og mamma ble det ikke så mye tid til ro og "mine" TV program. Så kom influensa-light (jeg sier 'light' fordi jeg blir liksom aldri ordentlig syk. Hangler, men ikke slått helt ut) og den hanglinga fortsetter enda... Så noe sang, god middag og snop har jeg rett og slett ikke hatt lyst på...

Men vi har hatt mange koselige stunder i jula. Vi har gått på skøyter, vi har masse snø å leke i, vi fikk de gavene vi ønska oss, vi har besøkt mormor i Porsgrunn, vi har hatt masse hyggelig besøk, så jeg skal ikke klage selv om det ikke ble akkurat sånn jeg trengte at det skulle være :-)

Nyttårsaften feiret ungene og jeg her hjemme, - uten besøk, og det var så deilig å roe den helt ned! Hadde en fantastik flott kveld med de som betyr aller mest for meg, og som jeg er så glad for å ha i livet mitt! Når jeg ser på ungene så tenker jeg at jeg må jo ha gjort noe godt som har fortjent dette, og jeg tenker at på tross av dårlige valg underveis, så har jeg valgt helt riktig alikevell!

Jeg tar ikke med meg så mye nytt inn i det nye året, men noe fra det gamle tar jeg ikke med meg videre, og det kjennes godt. Nye ting skjer hele tiden, og jeg gleder meg til å oppleve året med ungene, mine gode venner, studievenner og familie.

Ønsker dere alle et fantastisk år. Ta vare på hverandre!