Ninus og Røllis i Sving(en) 19-24

 

Før du går i gang med å lese de 6 siste delene av denne uhøytidelige julefortellingen, vil jeg si dere noe:
Jeg er utrolig glad og takknemlig for at så mange har fulgt historien, for alle tilbakemeldingene og tipsene. Historien ble ferdigskrevet for mange uker siden, men jeg har endret litt underveis, og takker for hjelpen!
Historien ble til etter en tanke som streifet meg etter en nattevakt med sjølvaste Røllis. Den kom ut som en spøk, men hvorfor ikke? Jeg kastet meg ut i det. Jeg vil takke mine kolleger og min sjef for at jeg får lov til å holde på med mine gjøglerier, samtidig som jeg får gjøre det aller beste jeg vet: Å være sykepleier!
Jeg er så heldig å ha fire friske unger, men jeg vet at mange foreldre må tilbringe dagene på sykehus sammen med sine syke barn.
Denne fortellingen er dedikert Stiftelsen Sykehusbarn. En stiftelse som gjør sitt for å bedre hverdagen til syke barn på sykehus, over hele Norge, og deres pårørende.

Med ønske om en gledelig jul!

- Nina

Nå var de langt på overtid, Ninus og Røllis, og de små grå jobbet der etter. De kikket på hverandre og lurte på hva i all verden hadde skjedd. Direktøren, de to legene, telemetrien, nissen og de sto enda i arbeidstøyet.
”Hoho! Mine jenter! Jeg er kommet løs!”, ropte Sykehusnissen.
”Sitter du ikke fast?”, ropte Røllis tilbake.
”Nei, og jeg føler meg mye bedre, og veldig klar for noen nissestreker!” klukklo den gamle i taket.
”Det er veldig bra, nisse, men vi må få ta en titt på deg før vi kan friskmelde deg”, sa Ninus, og de ble enige om å møtes ved peisen oppe i avdelingen.
Kan tro kollegene måpte da Ninus og Røllis dukket opp igjen, midt i aftenvakta, iført arbeidstøy og med hevet blikk. ”Hvor kom dere fra?”, spurte deres kollega, ei myndig, erfarende og kunnskapsrik sykepleier. De hadde respekt for henne, hun var ikke en gang redd for å hive ut kråker som hadde forvillet seg inn på avdelingen nattestid, men hun var snill som dagen er lang og hadde alltid et smil på lur.
”Vi kom ned gjennom pipa!” svarte Ninus, uten å tenke seg om!

”Haha! Det tror jeg så gjerne”, svarte deres kollega. Ninus og Røllis var bittelitt på tynn is nå. Det hendte at de sa ting uten å tenke først; det var fordi de likte å bli overrasket over hva de selv sa, - som så mange andre... Men ikke i dag. Tabbekvota var oppbrukt, og de ville bare hjem til godstolen og ta et glass rødvin.
”Haha, bare tuller vel!” sa Røllis, ”vi skal bare fikse noe så skal vi fordufte like fort som vi dukket opp. Vi skal ikke forstyrre”!
Kollegaen skulte på dem, la armene i kors og tenkte nok sitt: De to der forstyrrer vel aldri…særlig lissom.
Ninus og Røllis gikk inn på dagligstua, og der var ingen andre enn en flirende Sykehusnisse. Han hadde tatt av seg telemetrien og ga den til dem. De så at han var i god form. Urtemedisinen og oksygenet hadde gjort susen på den gamle. Han var nesten ikke til å kjenne igjen!
”Takk for hjelpen, mine duer!” sa han og blunket, ”nå begynner moroa!”

Sykehusnissen forsvant inn i pipa. Igjen sto Ninus og Røllis og kikket spørrende på hverandre. Hva i all verden mente han? Moroa?
De gikk ned i garderoben for å skifte. Det gjorde godt å komme ut av arbeidsklærne. Nå som alt hadde ordnet seg, så de frem til en rolig kveld i heimen, med et strikketøy i fanget og et glass rødt innen rekkevidde.
På vei ut ringte mobilen til Røllis. Hun stoppet opp, og sa ”ja, ja , hmmm, hva, det er det verste jeg har hørt, aner ikke”, mange ganger. Ninus tenkte det måtte være Røllismannen som ringte. Ingen kan vel si så mye uforståelig som det en mann kan. Ikke rart Røllis så forvirret ut!
Røllis hadde stoppet opp, og snakket ikke lengre i mobilen. Ninus fortsatte, men stoppet opp da hun ikke lengre kunne høre skritt ved siden av seg. ”Kom da, Røllis! Hva venter du på?”. Hun så det rådville og forskrekkede blikket til Røllis: ”Ninus! Direktøren er forsvunnet, de finner henne ingen steder. Og overlegene Tobben og Tussen er forsvunnet de også! Du vet at vi så de sist!”.

Ninus og Røllis sto og kikket oppgitt på hverandre. Måtte de gå inn igjen? Selvfølgelig måtte de det! ”Hvor skal vi begynne, Ninus?”. Dagen hadde vært lang, og posene var så tunge under øynene at de burde ha briller med bh.
”Jeg syns vi skal følge rørene i taket”, sa Ninus. De syns begge det var noe mystisk med de rørene. Noe skummelt. Særlig nattestid, da de alene gikk nede i kjelleren med utallige rør over hodet.
De gikk til direktørens kontor. Lukket opp (døra var ikke låst, de hadde jo selv forlatt åstedet sist) og pekte på røret i taket, der hvor Sykehusnissen hadde satt seg fast. ”Nå Røllis, skal vi bare følge det røret! Den veien”, sa hun og pekte mot døra hvor direktøren hadde gått ut med de to legene.
Under sykehuset finnes mange ganger, og de fulgte røret, helt til de rundet et hjørne langt vekk fra alt liv og røre. Der satt Tobben og Tussen! Da de fikk øye på de to sykepleierne, utbrøt de: ”Dere! Hva gjør dere her?”!

”Hva VI gjør her? Hva med dere?”. Ninus kunne ikke tro sine egne øyne; der satt overlegene, pent og pyntelig, langt borte fra avdelingen. Eller var de langt borte? De snirklete gangene kunne få enhver til å føle at retningssansen hadde tatt juleferie.
”Vi skulle vente her, sa Direktøren. Hun skulle finne ut av det med den forsvunne telemetrien”, sa dr. Tussen.
”Men den er jo på avdelingen!”. Røllis kikket oppgitt på dem, og de to legene reiste seg opp fra sittende stilling. ”Det er noe muffins her nå, for en gangs skyld skjønner jeg ingenting”, sukket Tobben og fikk bekreftelse fra sin gode kollega.
Plutselig ringte det i en calling, og legene fikk travelt med å finne en telefon for å ringe. De sto rådville, og Ninus sa: ”Følg rørene, så finner dere frem!”
Legene var borte, igjen sto de to sykepleierne. ”Hva gjør vi nå, Ninus? Vi må finne direktøren!”
Plutselig hørtes knirking, og som fra ingen steder, åpnet det seg en dør…

 

De kikket måpende på døra, og begge tenkte at Nå er vi overtrøtte. Dette skjer ikke. Bak døra, der så de inn i et landskap, eller var det bare et rom? Snøen lå hvit, de hørte en bekk klukke lystig, og rundt et bitte lite bål satt Sykehusnissen, Nissemor og Direktøren. De vinket til dem og sa ”Kom hit! Slå dere ned!”
Ninus og Røllis gikk nølende inn, kunne bare ikke tro det; Nisseland under sykehuset!
Sykehusnissen tok ordet: ”Dere er nok fulle av undring nå, og dette er vår hemmelighet. Som de andre i min nissefamilie: Grånisser, Rødnisser og Blånisser, så har jeg mitt sykehus: Jeg er Sykehusnissen, og gir goder til alle som vil syke mennesker vel! Men jeg skaper også litt liv og røre: Klokker som ringer på avdelingene, - hvor ingen er, skritt i korridoren, ting som plutselig ligger på et annet sted enn der dere la det. Men også stryk på kinnet og trøstende ord til de som ikke har det så godt. Min gave til dere er at det vil gå dere vel. Dere vil glede og hjelpe mange mennesker det neste året, og jeg hjelper dere! Tro på det utrolige og på julens magi!
Nissemor! Vi er klar for grøt! Vær så god, mine damer, forsyn dere, og god jul!”
Oppe på avdelingen ringte klokken på rom 35, men der lå ingen pasient. De var vant til det, og kollegene måtte le. Overlegene, som hadde vært forsvunnet så lenge, og som nå var tilbake på avdelingen, bare ristet på hodet og tenkte at dette var merkelig i dag. De hadde funnet telemetrien, og alt var atter normalt.
Etter at grøten var fortært, tok de tre damene avskjed med Sykehusnissen og Nissemor.
Vel utenfor var ord overflødige, og de blunket til hverandre før de satte i en latter så glad og rungende at de lød gjenklang i korridoren.
Ute hadde snøen farget julen på sykehuset hvit.
High five, damer, og GOD JUL!!

Ninus og Røllis i Sving(en) 13-18

Nå var rådyra dyre, eller gode råd dyre… Tankene fòr av sted om nissen som satt fast i røret, - over Direktøren! Av alle steder på det store bygget, hvorfor akkurat der?
Ninus og Røllis var ved å avslutte sin dagvakt, og kunne ikke fort nok komme seg ut av avdelingen. Kollegene klødde seg i hodet av den høye hjerterytmen som vistes på telemetri 7, og ingen hadde enda gjort seg til kjenne på den. Den var sporløst forsvunnet! Men den var jo ikke det: Den satt bare fast på en viss Sykehusnisse, - som ingen skulle vite om!
”Hva gjør vi nå, Ninus?”, spurte Røllis da de var på vei ned i garderoben. Der nede i kjelleren sto bøttene på plass, halvfulle av regnvann…eller? De grøste: ”Håper ingen vasker hendene sine i det der”, sa Ninus, og fortsatte:
”Vi må gå til Direktøren, og avlede henne slik at vi kan hjelpe nissen løs! Come on, Røllis!”

De to sykepleierne banket forsiktig på døra til Direktøren, fortsatt i arbeidstøy. Ninus sa til Røllis: ”Opp med nebbet, vennen! Vi er sykepleiere: Tydelige, stolte og modige!”.
Du verden så modige de følte seg, men det var bare å heve kjakene. Fra innsiden svarte en stemme: ”Kom inn!”
De gikk forsiktig inn. Der satt Direktøren, i lusekofte og med runde kinn. Smilet gikk fra øre til øre. ”Heisann! Hva kan jeg hjelpe dere med?”
Ninus og Røllis ble helt satt ut; de hadde ikke ventet seg slik vennlighet. Hun ser jo snill ut! tenkte de begge.
Røllis kremtet ”Eh…vi er Ninus og Røllis fra hjerteavdelingen. Vi skulle gjerne tatt en titt på rørene dine…”.
Men herregud da, Røllis?!, tenkte Ninus, hva er det hun sier?
Hun dunket Røllis i siden og skulte på henne med et oppgitt blikk. Direktøren kikket først på dem med store, måpende øyne, før hun så begynte å le.
”Rørene mine?” hun lo godt nå, ”tenker dere på de der oppe?”, sa hun og pekte i taket?
”Eh, ja…helst de der oppe”, sa Røllis.
Hva i all verden sier hun nå da? tenkte Ninus, hjelpe seg!
Direktøren kikket på dem, og opp i taket. Gjennom smilet kunne man godt se at hun var skeptisk. ”Det er nesten best du går ut, fru Direktør”, sa Ninus freidig!

Ninus og Røllis sto på Direktørens kontor. Det var helt stille, og Direktøren lo ikke nå. De følte spenningen stige og begge begynte å tenke på at det nå er på tide å finne seg en ny arbeidsplass. Enden var nær: Ninus hadde bedt Direktøren forlate sitt eget kontor!
Så smilte Direktøren igjen, og så sa hun: ”Jeg hørte noen lyder der oppe fra, og jeg er glad dere er slike pliktoppfyllende sykepleiere som tar på dere jobben til vaktmesteren, men dette fikser han uten problem”!
”Nei! Dette må VI fikse!”, sa Ninus. Hun så på Direktøren med fast blikk. Ikke blunke nå, tenkte hun!
Direktøren kikket skeptisk på de to sykepleierne, fra den ene til den andre. Vurderende. Hun tenker nok på om vi er helt riktige i hodet, sa de til seg selv. Så pekte hun opp mot taket, så på Ninus og Røllis, og med glimt i øyet sa Direktøren: ”Det skulle vel ikke være den gamle Sykehusnissen som har satt seg fast igjen vel?”

Våre to heltinner sto på kontoret til Direktøren, og hun kjente Sykehusnissen! Hva skulle de svare? De hadde jo fått beskjed om ikke røpe hemmeligheten!
Stillheten som fulgte var til å kjenne på; de kjente varmen i kinnene og blikket flakket. Verken Ninus eller Røllis klarte å se Direktøren i øynene.
Plutselig lød skarpt bank fra rørene, så en god latter. Den kjente de godt igjen!
”Hoho! Gjør noe da, damer, og ikke bare stå der!” flirte Sykehusnissen.
Ninus kikket bort på Direktøren, som hadde reist seg opp. Hun smilte, men Ninus tok på seg ”strengeblikket”: ”Direktør! Kjenner du til Sykehusnissen?”
”Selvfølgelig gjør jeg det! Tror dere ikke at jeg kjenner mitt eget sykehus?”

De to sykepleierne så på hverandre, og de stirret på Direktøren.
De var så forskrekket at de kunne ikke tenke klart. Ninus tok til ordet: ”Direktør, du må ikke legge ned sykehusnissen!”
Direktøren så oppgitt på dem begge: ”Man legger da ikke ned nissen! Men nå må vi jobbe, damer, og få han ut av røret!”
De tre damene ble musestille da de hørte tisking og hvisking utenfor døra. Hvem kunne det være som sto utenfor? De gikk mot døra, så på hverandre og Direktøren åpnet…
Inn tumlet overlegene Tobben og Tussen, de klarte knapt å holde seg på bena!
”Neimen, er det bare dere?”, ropte Ninus, ”kjempetullinger!”

Det blir for mye testosteron her nå, tenkte Ninus, og hadde Sykehusnissen og de to kardiologene i tankene. Dette går aldri bra!
Heldigvis var direktøren ei dame med myndighet og autoritet, og hun så strengt på de to legene: ”Du store alpakka! Nå må dere forklare denne luskingen!”
De to legene kremtet og Dr. Tobben forklarte at de hadde fulgt signalene til den forsvunne telemetrien og blitt ledet rett dit. De hadde hørt stemmer innenfra og blitt nysgjerrige. Og de var ikke mindre overrasket av å se de to sykepleierne der. Hva i all verden drev de med?
”Som du forstår, direktør, så må vi finne telemetri 7, og vi tror du vet hvor den er”, sa Dr. Tussen.
Direktøren kikket bort på Ninus og Røllis, blunket og sa til legene: ”Selvfølgelig vet jeg hvor den er! Følg meg mine herrer, så får disse to jobbe overtid og fikse røret!”
De feide ut av døra. Igjen sto to rådville sykepleiere. Helt alene, - eller nesten: De hadde en nisse de måtte redde!

Ninus og Røllis i Sving(en) 7-12

 

Formiddagen fløy av sted, slik den pleier, og endelig fikk de et lite pusterom hvor formiddagskaffen ble inntatt sammen med kollegene. Da ringte det på callingen, slik det gjør når pasienter drar i snora.
”Rom 19? Dagligstua?” spurte en av kollegene. Er det noen der?
Ninus og Røllis kikket på hverandre. Kunne det være? Eller var det faktisk pasienter der inne? ”Vi går og sjekker” sa de i kor og gikk med raske skritt.
Det var ingen andre pasienter på dagligstua, så de gikk bort til peisen og kikket opp: Der satt Nissefar med sin Nissemor: Så gamle, så vise og full av alt det snilleste man kan tenke seg. Nissen hadde fortsatt farge i kinnene, men bena hans var fortsatt tykke og han strevde med pusten.
”Nissemor? Med din kunnskap om urter, har du noe vanndrivende?” spurte Ninus.
Hun nikket og smilte. ”Du må gi han det, fort!”.

Da Nissemor var i full sving med å finne nødvendig urtemedisin, gikk Ninus og Røllis tilbake til arbeidet, men ute i korridoren hvisket Ninus til Røllis: ”For å holde øye med nissen, kanskje vi skal legge på telemetri?”
For de som ikke vet det, så er telemetri noen elektroder man fester på pasientens bryst slik at hjerterytmen kan overvåkes på en skjerm inne på vaktrommet og på intensiv avdeling.
”Det er ingen dum tanke, Ninus! Men vi kan jo ikke bare ta en?” sa Røllis bekymret.
”Vi får ta ting som det kommer, hva skal en ellers gjøre? Og jeg vet at det er ett par ledig nå.”
Nok en gang gikk Ninus, som fortsatt var den minste av dem, i ett med veggen og tok en telemetri, som den mest naturligste ting i verden, og slentret tilfeldig inn på dagligstua.
Der stoppet hun fort opp. Hun var ikke alene. En pasient satt der inne og så på TV.
Hun stoppet opp, kikket på pasienten, tok pasienten i hånden, kikket raskt på armbåndet og sa: ”Du må ta noen blodprøver, de venter på deg på rommet ditt”.
Da pasienten var gått, gikk hun bort til peisen, tok forsiktig Nissen ned av hyllen og festet alle de fem elektrodene på hans hårete bryst. De 5 små lappene dekket hele brystet, så liten var han, så trykket hun på ”On” og la forsiktig Sykehusnissen oppe på hyllen.

De to sykepleierne gikk tilbake til sitt arbeid mens de ventet på Nissemors livgivende og legende urter.
Telefoner kimte og ringte, og plutselig ropte sekretæren; ei dame med kunnskap, arbeidsstolthet og humor: ”Hvem har telemetri 7?”
Ingen hadde telemetri 7. Det vil si: Ingen skulle vite det!
Sekretæren sa: ”De ringer fra intensiven, og INGEN er meldt på telemetri 7, men rytmen er jo helt kokko!”
Ninus og Røllis kikket opp på skjermen. Puls på 316. Hjelpes! De kikket på hverandre og Røllis kremtet: ”Var ikke slagenheten her og lånte en telemetri tidligere? Ninus?”
”Hæ? Joda, det var de nemlig! Det er slageneheten som har nr. 7, de har bare ikke rukket og melde den til intensiven enda, og det skjønner vi godt! Se på den hjerterytmen!”

Så snart de fikk mulighet, gikk de raskt til dagligstua. Der var ingen andre å se enn Sykehusnissen og Nissemor. Hun hadde gitt han vanndrivende urter og de småsnakket om sitt. Og med tanke på den raske pulsen, helt umenneskelig egentlig, så var nissen meget i live. Han snakket og strøk kona si på kinnet: ”Det skal gå bra, Nissesnuppa mi! Takk for urtene, men jeg har tro på ølet”, smilte han til sin livsledsager gjennom mange århundrer.
De blunket og lo til hverandre. ”Øl skal du få tidsnok, kjæresten min!” smilte Nissemor ømt.
”Røllis, vi burde legge inn et urinkateter på nissen så vi kan se om alt dette vannet kommer ut. For å holde øye med drikke inn og ut, vet du?” sa Ninus og rynket skeptisk panna. Røllis kikket på sin kjære kollega og oppgitt sa hun ”Vi har da ikke noe så smått utsyr, Ninus! Tror ikke de selger kateriseringsutsyr i lekebutikken!” ”Men Røllis, på nyfødtintensiven har de!”. De hørte nisseparet klukke av latter. ”Dere kommer nok til å se at vannet kommer ut, og bøttene må igjen settes under rørene i kjelleren!” skrattlo Sykehusnissen!

Merkelige lyder på avdelingen, og alle stusset og stoppet opp; Ninus, Røllis, pasienter og kolleger lurte på hva dette var for en lyd. Som om noe slepte seg bortover, inne i taket! Eller var det i et rør? I alle dager, tenkte Røllis, hva er det den gamle nissen driver med nå da? Hun var ikke i tvil om hvem som laget denne lyden. Hun kunne godt se det for seg: Nissen som slepte med seg telemetrien, nesebrillen og…. Å nei! Ikke oksygenkolben!! Tenk om den eksploderte inne i røret? Med all den luft nissen ”uttrykte” så kunne han jo legge hele fløyen i ruiner!
Hun gjorde seg raskt ferdig med oppgaven, fant Ninus i korridoren, og dro henne med seg. ”Vi må sjekke nissen! Det er nok han som er på tur i rørene, og tenk på utstyret, - altså telemetrien og oksygenet!” Ninus blunket til Røllis, og de skyndte seg inn på dagligstuen.

Som de trodde! Nissen var ikke å se oppe i pipa, men oksygenkolben sto på plassen sin, og slangen som var festet med nesebrilla hang stramt innover. De dro i den, og slangen viste seg, - uten noen nisse festet til enden. Vel, etter lydene å dømme var han lengre unna enn som så. Oksygenslangen var knapt 2 meter lang.
Ninus stakk hodet inn i peisen og ropte lavt: ”Hallo nisse! Kan du høre meg?”
Det ble stille og så lød det svar langt borte fra: ”Ja! Beklager at jeg gikk, men jeg måtte så veldig nissetisse!” svarte nissen tilbake, ”og nå som jeg er så tykk har jeg satt meg fast i røret! Jeg kommer ikke løs før jeg har tisset mye mer!”
Ninus og Røllis så på hverandre og de kunne nesten ikke tro det; nissen satt fast! ”Vi må redde han, Ninus!” sa Røllis. Ninus ropte inn i peisen igjen: ”Vet du hvor i bygget du sitter fast Nissefar?” En latter hørtes så det runget i rørene. ”Ja, det er klart! Jeg sitter rett over Direktøren!”

Ninus og Røllis i Sving(en)

 

Jeg har kastet meg ut i det og laget en julefortelling!
Her er de første 6 delene:

Det var like før jul, og sykehuset hadde fått juletrelysene på den store grana utenfor hovedinngangen. Det hersket forventning og glede ved alle avdelingene, og alle hadde sine egne historier om Sykehusnissen. Noen påsto iherdig, og med overbevisning, at de hadde sett en liten fyr i hvitt og rødt tusle rundt når det nærmet seg jul. Når sant skal sies så er det nok en og annen nisse i hvitt å se hele året, men med rød lue? Det får andre stå for…

Ved en av avdelingene finner vi Ninus og Røllis; to sykepleiere, i sin beste alder, som gjennom sitt yrke, kompetanse og erfaring, oser av godhet, varme og sjarmerende naivitet. Med røde luer, i tillegg til sitt hvite arbeidsantrekk, kunne de saktens forveksles med Nissemor herself: Røde, gode kinn og varme smil.

Arbeidsplassen til Ninus og Røllis bar preg av tidens tann, og har den dag i dag ikke gjennomgått nevneverdig oppussing på mange årtier. På godt og vondt. Men heldigvis sto den gamle ærverdige peisen, dog ubrukt i lange tider, fortsatt på sin plass i pasientenes dagligstue. Det var der Ninus og Røllis oppholdt seg denne kvelden for å rydde opp etter at pasientene hadde gått og lagt seg. Plutselig hørtes raslende lyder. Så et lite dunk, for så enda flere raslende lyder som om en kost kom i full fart nedover pipa. Men pipa var da ikke åpen? Røllis satte hendene på hofta: ”Hva var det?”. Ninus stakk hodet inn i peisen og så opp, men da tok Røllis et godt tak i overdelen til Ninus og dro henne bort fra pipeåpningen. ”Tenk om det deiser ei rotte ned i fleisen på deg!?”, ropte hun. Men det var ingen rotte som plutselig satt i den gamle peisen: Der satt det en liten nisse!

”Næmen! Hva var det” sa de to sykepleierne i kor. Og de kikket på den lille fyren som satt der: ”Hvordan kom du hit?”
En rusten og andpusten stemme svarte: ”Jeg kom ned gjennom pipa!”
Ninus og Røllis så på hverandre, og på den lille nissen, med det velkjente ”Pompel og Pilt-blikket” sitt hvor øyenbrynene gikk nesten opp til hårfestet.
”Hvem er du, og hva gjør du her?” spurte Ninus.
Hun kunne godt se at nissen så tufsete ut; blek, tykke ben og han pustet tungt.
Han trakk pusten så godt han kunne, det var tydelig slitsomt å snakke for den gamle karen: ”Jeg er Sykehusnissen og jeg trenger deres hjelp!”

”Men før jeg ber dere om hjelp må dere love meg EN ting”, stønnet nissen og tok seg til halsen for å trekke den engang så hvite genseren bort slik at han fikk følelsen av å puste bedre.
Ninus og Røllis var himmelfalne, og hadde godtatt det meste i en slik stund: ”Ja, vi lover!” samstemte de.
”Jeg tror jeg er syk: Bena mine er som tømmerstokker, hjertet slår så hardt og jeg peser som belgen Nissemor bruker for å få fyr på peisen! Om dere hjelper meg, så er jeg evig takknemlig! MEN INGEN må vite om meg!”
Sykehusnissen så ut som om evigheten hans var ved å ta slutt der han satt. ”Å mai gåd!” sa Røllis, ”vi må jo hjelpe nissen! ”Seff!” sa Ninus, ”ingen nisse, ingen jul. Men hvordan? Vi må tenke, Røllis! Du vet: To blonde hoder tenker bedre enn ett blondt hode!”
Røllis kikket overbærende bort på Ninus: ”Vi begynner vel å bli mer grå nå, Ninus..” Men dette var ingen tid for å diskutere alderens begynnende grep, her måtte det handles! De kikket bort på nissen og tenkte det samme: Han trenger behandling. Men hvordan skulle de kunne gjøre det, de var jo ikke leger og hadde ingen mulighet til å skrive ut nødvendige medisiner eller ta undersøkelser….eller? De smilte lurt til hverandre og sverget til nissen: ”Vi skal hjelpe deg så godt vi kan, og vi skal ikke fortelle en sjel at du er her under våre vinger”.

Ninus og Røllis var i sving: De små grå (ikke håret!) jobbet på overtid denne kveldsvakta. Snart skulle de hjem og nattevaktene ta over ansvaret for natten. Og her satt de med, tro det eller ei: En nisse. Sjølvaste Sykehusnissen! Han bar preg av hjertesvikt, men en nisse kan jo ikke bli kronisk syk? De er jo gamle hele livet, og forblir gamle til evig tid? Dette måtte jo være noe forbigående, som et virus?
”Før vi går hjem i kveld, må vi gi han oksygen!” sa Røllis.
Ninus, den minste av de to sykepleierne, listet seg ut i korridoren. Ønsket mest av alt å gå i ett med veggen under sitt ærend: Oksygenkolbe og nesebrille.
Ute i korridoren hersket aktivitet, men atmosfæren bar også preg av at arbeidsdagen var ved å ta slutt. Så tilfeldig som mulig gikk hun inn og hentet det hun skulle og tok det med til dagligstua med den største selvfølge. Ingen hadde lagt merke til det! Røllis festet nesebrilla sikkert og omsorgsfullt rundt nissens hode. ”Røyker du, Nisse?”, spurte Ninus. ”Aldri i verden!” svarte nissen, og hun nikket fornøyd til den gamle og skrudde på nødvendig med oksygen.

Nå begynte tiden å bli knapp. Selv to oppfinnsomme damer som Ninus og Røllis ville få problemer med å bortforklare aktiviteten på dagligstua dersom de ikke var klare til å reise hjem ved vaktens slutt.
”Han skulle hatt noe vanndrivende, Røllis! Men det har vi ikke!” sa Ninus og kikket hjelpeløst bort på sin kollega. De så på de tykke leggene til nissen, de var fulle av vann! Det må ut, det visste de, men hvordan klare det?
I mens hadde nissen krabbet opp på ei lita hylle oppe i pipa, og kolben med oksygen var blitt trygt plassert der oppe slik at ingen kunne se det. Sykehusnissen hadde god effekt av oksygenet og klarte selv å komme opp helt uten hjelp. Der lå han nå, på et teppe en pasient hadde glemt igjen på dagligstua og med ei sofapute under hodet. Han pustet mye bedre og hadde fått en lyserød farge i kinnene.
”Vanndrivende?” spurte nissen entusiastisk. ”Jeg har juleøl!!” sa han med et smil, og viste damene ei flaske med brunt innhold. Han skulle til å ta av korken og ta seg en lovlig slurk da Røllis sa ”Nei, nei!! Ikke sånn vanndrivende! Den kan du nyte når du er frisk.”
Puh…situasjon avverget.
Men problemet var ikke løst. ”Du nisse?”, spurte Ninus: ”Er ikke nissemor kjent for sine urter og kjærlighet til naturen?”
”Jo, det er hun”, svarte Sykehusnissen.
”Vi har en avtale i morgen tidlig med henne!”
Ninus var lettet og fornøyd. Hun var også glad i naturen og dens gaver, og hadde god kjennskap til urtenes kraft.
Plutselig lød et lite smell, som ga ekko langt oppe i pipa. ”Luft inn, luft ut”, sukket Sykehusnissen salig.

Det var blitt morgen og ny vakt sto for døren. Våre heltinner to be; Ninus og Røllis, hadde vel aldri noen gang vært så våkne om morgenen og så klare for jobb kl. 07. Hvordan hadde det gått med Sykehusnissen? Og hadde han kommet i kontakt med Nissemor?
Søvn var det blitt lite av, denne natten, da tankene hadde vært i den gamle peisen og hos den syke nissen.
Begge to kom tidligere på jobb enn vanlig, og rakk å smyge seg usett inn i dagligstua før rapporten.
”Hallo, nisse?” hvisket de opp i pipa, og tung pust hørtes der oppe fra. Veldig tung pust, og de ble bekymret. Men at den gamle nissen var i live, var det ingen tvil om: Han pustet som et damplokomotiv.
”Det høres ut som om han sover tungt, så vi får komme tilbake senere, Røllis”, sa Ninus, og de tok fatt på dagens oppgaver med sine kolleger.

Barn, tidsklemma og alt det der!

 

Uansett hvor man snur seg, så er det snakk om barn, bli satt i bås, hvordan være en god forelder, kartlegging, adhd, diagnoser, avvik, normalitet…wow, blir helt matt jeg!

Her sitter jeg. Godt voksen, og med fire fine (ikke bare frøkner) unger og tenker at jeg må da finne noen “feil” i oppdagelsen ett eller annet sted. Når så mye er galt med våre unger om dagen.

Jeg har hatt småbarn siden “tidenes morgen”. I 1988 kom min første datter. Og i 2008 kom min siste. Jeg har nylig avsluttet 23 år som barnehagemamma. Jeg har vært gjennom grunnskolens pensum snart 4 ganger (inkludert min egen), og er i god gang med nr. 5.

Ungene er blitt kartlagt, de er blitt vurdert og målt. Men de klarer seg bra! Selv den eldste, som visstnok var helt utenfor skjema og hadde alle avvik som den gang fantes: Ikke likte hun oppmerksomhet, ikke ville hun synge solo, hun hadde temperament og svarte “rett fra leveren”.
Vi/jeg var under PPTs lupe, en liten stund. Men hvor finner vi det normale ved å være “unormal”? Jeg lot meg ikke pille på nesen, og det gjorde heller ikke den unge frøkna. I dag klarer hun seg helt fint. Vil mene vi har et åpent, trygt og fint forhold. Hun evner å si ifra om både urettferdighet og misnøye. Skulle ønske jeg var så trygg!

Tidsklemma er en myte, en livsløgn. Foreldregenerasjonen i dag har like store krav som de unge, og vi (ikke jeg da! hehe) går rett i fella: Vi snakker om de unges/barnas høye krav i dag; til mote, velvære, duppeditter og popularitet. Mon tro hvor de tar det fra der mor og far springer avsted til fitnes, syklubb, spa, venneturer og all den tid de bruker til å skryte av sin livsstil, sine møbler, på sosiale medier…

Da jeg vokste opp vil jeg mene jeg ikke hadde like mye oppmerksomhet fra mine arbeidende foreldre som det mine har med meg i dag. Men som barn hadde jeg heller ikke konkurranse fra utallige TV-kanaler, sosiale medier, det å bli fotografert i tide og utide (for så å bli “lagt ut”), treningssentere, syklubb, turer med venner til verdens storbyer. Foreldrene mine var hjemme, og jeg var høyt og lavt ute. Men de var der for meg. Det var familien som fikk deres oppmerksomhet og ikke i mobiltelefonen, pc’n eller nettbrettet.
Den gang var det normalt å være unormal. Sånn var det bare.
Det ble folk av oss også.

Forandringer,–til det beste for hvem?

Nå har jeg snart vært sykepleier i ett år. Og hva slags erfaringer sitter jeg igjen med? Ble det som jeg håpet på? Ble det som jeg trodde?

Først litt bakgrunn for mitt innlegg: Jeg jobber som sykepleier på en sengepost ved Sykehuset i Telemark, avd. Skien. Dette er en avdeling jeg var på som praksisstudent, siden assistent og fikk nesten 2 års vikariat som sykepleier etter endt utdannelse i fjor.
Trives kjempegodt! Jeg har fantastiske kolleger, mange med lang og god erfaring og alle er innstilt på å hjelpe hverandre når det trengs. Vi har mye moro, selv i en travel hverdag. Jeg lærer noe nytt hver dag, og det er derfor jeg trives på sykehus: Læringskurven og de interessante utfordringene jeg møter på denne avdelingen.

Sykehuset jeg jobber ved er inne i en stor omstillingsprosess. Dette er først og fremst politikk. Byråkrati…smaker ikke godt det ordet. Folk med vanlige klær under hvite doktorfrakker tar store avgjørelser. De som sitter skjærmet på kontorer utenfor kantina, – langt borte fra pasientene. Jeg skjønner at det hele er styrt ut i fra tanken om en eneste ting:

(Bilde lånt fra www.nursetogether.com)

Å spare penger!

At man legger ned lokalsykehus for å samle kompetansen på et sted; jeg forstår det, men når man da er et “modersykehus” som skal ta i mot alle de pasientene som tidligere har kommet på disse tidligere lokalsykehusene, og legger ned sengeplasser og sier opp 3-6 årsverk pr. avdeling der også…samt like mange sengeplasser, – samtidig? Da ser jeg at noe ikke fungerer. I det lange løp er nok hensikten at kommunene skal ta mere av det sykehusene gjør i dag, men det er langt igjen dit. Enn så lenge må avdelingene jobbe på akkord med seg selv, med korridorpasienter, mottak som ikke vet hvor de skal gjøre av pasienter fordi alle avdelingene er på randen…At sykehuset mottar penger fra kommunene for overliggere, det ser ikke vi i felten noe til.

I går gikk jeg av 4. nattevakt. Jeg liker nattevaktene. På morgenen konstanterte min sjef at “du jobber ikke mange dagvakter…”
Innvendig gråt jeg for det vi skulle overlate våre kolleger til denne morgenen…Full avdeling + pasienter på korridor. Noen skal skrives ut, men det skjer ikke før tidligst kl 13. I denne tiden skal nye elektive pasienter inn, akutt syke skal ha en plass… Vi er 3 mindre på jobb enn hva vi var for bare 5 mnd siden…nedleggelser av pasientplasser…på papiret. På dagvakt opplever vi å ha opptil 8 korridorpasienter. Og det er ikke bare å spøke med at “du rykker stadig frem i køen”…

(Bilde lånt fra www.thetimes.co.uk)

Vi er blitt for travle til å bry oss!

Selv ønsker jeg å være sykepleier. Elsker det! Men for mye av tiden går bort i dokumentasjon, papirarbeid, å servere mat (tenk om vi kunne ha en kafeterialøsning slik at oppegående pasienter selv kunne forsynt seg med mat!), fylle vannglass, se på folk gjøre sitt fornødne, tømme søppel og trille senger til vask. Om pasienter får sitt sårstell, cvk.stell, hårvask (skjer ikke), fotstell (skjer absolutt ikke!), sin antibiotika til rett tid, nødvendige medisiner når de skal, få lagt inn/byttet sin pvk, mobilisering….ja det er som å stikke en finger i lufta og håpe at i dag går alt så meget bedre. Pasientsikkerhet, hvordan vil disse byråkratene at vi skal fikse det? Vis oss!

Jeg foretrekker natten. Roligere da, og jeg har tid til å ivareta og observere kritisk syke pasienter.

Jeg opplever at mange på stedet er oppgitt, slitne og lei. Mange er sykemeldt, ute i pemisjon, noen har sagt opp og alle kan bli syke en dag eller to. Vi har ingen å ta av. Alle er slitne, alle har gitt nok, alle ansatte har et liv utenfor veggene på sykehuset. Pasienter og pårørende har vondt av oss. Sånn skal det ikke være, de har nok med sitt!
Bare tiden vil vise om ikke det snart blir A-hus-tilstander. Og det forstår jeg veldig godt!

Dagen derpå

 

Dette er dagen etter jeg skrev et innlegg i bloggen angående mobbing av min datter.
Det er dagen derpå….dagen etter jeg sto i stampe, jeg var frustrert, handlingslammet og hvor følelsene mine styrte hodet og fornuften.

Min datters overvektsprobelm har vart i mange år, og jeg skulle ønske at vi kan se andre menneskers, – også våre egne, verdier forbi utseende, størrelse og prisen på klær.

Aldri hadde jeg trodd at dette skulle medføre så stor respons! Tydeligvis engasjerer det mange! Mange har (kanskje de aller fleste av oss) opplevd å bli mobbet/trakassert, eller at vi kjenner noen nære som har blitt det.

At tenåringer i dag bruker “nettet” på en måte som er nytt for mange av oss, vet vi godt. Det er enklere å slenge dritt til noen vi ikke trenger se i øynene. I min ungdomstid måtte man si det “face to face” og så kunne det vanke ei knyttneve, og man var ferdig med det…til, noen ganger, neste gang… Mobbing har eksistert i all tid.
I dag er ungdommen i større grad knyttet opp mot idealer, kroppsfokus og krav, og vi vet at de er sårbare. Vi vet at selvmordstallene er høye for ungdom under 19 år, psykiske lidelser, selvskading og spiseforstyrrelser.

I dag har vi fått utrolig mange tilbakemeldinger. Godt å kjenne at man har støtte og forståelse, for ros og ris. Tusen takk til alle sammen! For at dere gidder å bry dere!

Dagen derpå skulle jeg ønske at jeg ikke hadde lagt ut mobberens navn. Jeg skulle ønske at jeg hadde vært mer pågående og funnet foreldrene, selv om skolen ikke ville hjelpe. Meldingene min datter fikk var langt over grensen, og det er ikke akseptabelt. Dette blir tatt hånd om. Men jeg ønsker at alle foreldre har fokus på mobbing og at man følger med på barnas nettvaner. Og selv er et godt forbilde… Nå er det meg som opplever trusler, men det skal jeg takle. Jeg ønsker ikke at noen skal slå hånden av mobberen! Jeg liker ikke at noen vil gi henne “juling”! Jeg har aldri oppfordret noen til vold eller hevn. Vis forståelse, for alle, og husk at det i pannen på enhver tenåring burde det stå:

MIDLERTIDIG STENGT, GRUNNET OMBYGGING!

Å være mamma til en fjortis…

 

De er så skjøre, de er så vakre i sin forvandling, de er uspiselige og irriterende. Men det viktigste er at man står der, i alle opp og nedturene, alle “højdare” og forandringene…sammen med dem.

Det sårer en mamma når de blir utsatt for trakassering og mobbing. Vi vet selv hvilke utfordringer en står overfor, hva som har vært et tema og fokus. For oss; mitt barns kamp mot overvekten.

Min skjønne datter, så omsorgsfull og snill. Alltid på tilbudssiden. Hvordan kunne jeg ha tatt utdannelse og jobbet turnus uten din og din brors hjelp? Om alle 14-åringer i dag hadde kunnet det Amalie kan: Sette over klesvask, henge opp, oppvask, handling, matlaging, bringe og hente lillesøster i barnehage, passe skolearbeidet sitt og sine aktiviteter, komme seg fra A til B på egen hånd…ja, da tror jeg ikke det hadde vært så mye krangel i hjemmene rundt forbi! Jeg tror man setter større pris på hverandre om man forstår at man faktisk er avhengig av hverandre. Også når det gjelder sine barn! Jeg trenger henne, og hun er fantastsik!

 

Det er mye “jentegreier” om dagen, men i dag fikk hun en sms av ei venninne av ei venninne (ei hun ikke kjenner så godt), og som mamma sårer det meg at noen på hennes egen alder kan skrive slike ting til ei de ikke kjenner så godt. Som mamma kan jeg ikke annet enn støtte og være der for min datter.Skolen kan ikke gjøre noe uten tillatelse fra foreldrene, politiet kan ikke gjøre noe fordi hun er mindreårig, barnevernet? Har de kapasitet? Min datter har måttet slette og blokkere denne jenta fra alle sosiale medier, også hennes venninne Jeg har tatt et oppgjør med min datter, nok en gang, om å holde seg unna sladder og snakk om personer.

Det handler om å verne om, selv om man må være streng.

Lurer på hva denne jenta oppfatter som greit å si til andre. Hva er hun vant til? Mitt mammahjerte gråter og ønsker å holde om min fjortis gjennom natta <3