Formiddagen fløy av sted, slik den pleier, og endelig fikk de et lite pusterom hvor formiddagskaffen ble inntatt sammen med kollegene. Da ringte det på callingen, slik det gjør når pasienter drar i snora.
”Rom 19? Dagligstua?” spurte en av kollegene. Er det noen der?
Ninus og Røllis kikket på hverandre. Kunne det være? Eller var det faktisk pasienter der inne? ”Vi går og sjekker” sa de i kor og gikk med raske skritt.
Det var ingen andre pasienter på dagligstua, så de gikk bort til peisen og kikket opp: Der satt Nissefar med sin Nissemor: Så gamle, så vise og full av alt det snilleste man kan tenke seg. Nissen hadde fortsatt farge i kinnene, men bena hans var fortsatt tykke og han strevde med pusten.
”Nissemor? Med din kunnskap om urter, har du noe vanndrivende?” spurte Ninus.
Hun nikket og smilte. ”Du må gi han det, fort!”.
Da Nissemor var i full sving med å finne nødvendig urtemedisin, gikk Ninus og Røllis tilbake til arbeidet, men ute i korridoren hvisket Ninus til Røllis: ”For å holde øye med nissen, kanskje vi skal legge på telemetri?”
For de som ikke vet det, så er telemetri noen elektroder man fester på pasientens bryst slik at hjerterytmen kan overvåkes på en skjerm inne på vaktrommet og på intensiv avdeling.
”Det er ingen dum tanke, Ninus! Men vi kan jo ikke bare ta en?” sa Røllis bekymret.
”Vi får ta ting som det kommer, hva skal en ellers gjøre? Og jeg vet at det er ett par ledig nå.”
Nok en gang gikk Ninus, som fortsatt var den minste av dem, i ett med veggen og tok en telemetri, som den mest naturligste ting i verden, og slentret tilfeldig inn på dagligstua.
Der stoppet hun fort opp. Hun var ikke alene. En pasient satt der inne og så på TV.
Hun stoppet opp, kikket på pasienten, tok pasienten i hånden, kikket raskt på armbåndet og sa: ”Du må ta noen blodprøver, de venter på deg på rommet ditt”.
Da pasienten var gått, gikk hun bort til peisen, tok forsiktig Nissen ned av hyllen og festet alle de fem elektrodene på hans hårete bryst. De 5 små lappene dekket hele brystet, så liten var han, så trykket hun på ”On” og la forsiktig Sykehusnissen oppe på hyllen.
De to sykepleierne gikk tilbake til sitt arbeid mens de ventet på Nissemors livgivende og legende urter.
Telefoner kimte og ringte, og plutselig ropte sekretæren; ei dame med kunnskap, arbeidsstolthet og humor: ”Hvem har telemetri 7?”
Ingen hadde telemetri 7. Det vil si: Ingen skulle vite det!
Sekretæren sa: ”De ringer fra intensiven, og INGEN er meldt på telemetri 7, men rytmen er jo helt kokko!”
Ninus og Røllis kikket opp på skjermen. Puls på 316. Hjelpes! De kikket på hverandre og Røllis kremtet: ”Var ikke slagenheten her og lånte en telemetri tidligere? Ninus?”
”Hæ? Joda, det var de nemlig! Det er slageneheten som har nr. 7, de har bare ikke rukket og melde den til intensiven enda, og det skjønner vi godt! Se på den hjerterytmen!”
Så snart de fikk mulighet, gikk de raskt til dagligstua. Der var ingen andre å se enn Sykehusnissen og Nissemor. Hun hadde gitt han vanndrivende urter og de småsnakket om sitt. Og med tanke på den raske pulsen, helt umenneskelig egentlig, så var nissen meget i live. Han snakket og strøk kona si på kinnet: ”Det skal gå bra, Nissesnuppa mi! Takk for urtene, men jeg har tro på ølet”, smilte han til sin livsledsager gjennom mange århundrer.
De blunket og lo til hverandre. ”Øl skal du få tidsnok, kjæresten min!” smilte Nissemor ømt.
”Røllis, vi burde legge inn et urinkateter på nissen så vi kan se om alt dette vannet kommer ut. For å holde øye med drikke inn og ut, vet du?” sa Ninus og rynket skeptisk panna. Røllis kikket på sin kjære kollega og oppgitt sa hun ”Vi har da ikke noe så smått utsyr, Ninus! Tror ikke de selger kateriseringsutsyr i lekebutikken!” ”Men Røllis, på nyfødtintensiven har de!”. De hørte nisseparet klukke av latter. ”Dere kommer nok til å se at vannet kommer ut, og bøttene må igjen settes under rørene i kjelleren!” skrattlo Sykehusnissen!
Merkelige lyder på avdelingen, og alle stusset og stoppet opp; Ninus, Røllis, pasienter og kolleger lurte på hva dette var for en lyd. Som om noe slepte seg bortover, inne i taket! Eller var det i et rør? I alle dager, tenkte Røllis, hva er det den gamle nissen driver med nå da? Hun var ikke i tvil om hvem som laget denne lyden. Hun kunne godt se det for seg: Nissen som slepte med seg telemetrien, nesebrillen og…. Å nei! Ikke oksygenkolben!! Tenk om den eksploderte inne i røret? Med all den luft nissen ”uttrykte” så kunne han jo legge hele fløyen i ruiner!
Hun gjorde seg raskt ferdig med oppgaven, fant Ninus i korridoren, og dro henne med seg. ”Vi må sjekke nissen! Det er nok han som er på tur i rørene, og tenk på utstyret, - altså telemetrien og oksygenet!” Ninus blunket til Røllis, og de skyndte seg inn på dagligstuen.
Som de trodde! Nissen var ikke å se oppe i pipa, men oksygenkolben sto på plassen sin, og slangen som var festet med nesebrilla hang stramt innover. De dro i den, og slangen viste seg, - uten noen nisse festet til enden. Vel, etter lydene å dømme var han lengre unna enn som så. Oksygenslangen var knapt 2 meter lang.
Ninus stakk hodet inn i peisen og ropte lavt: ”Hallo nisse! Kan du høre meg?”
Det ble stille og så lød det svar langt borte fra: ”Ja! Beklager at jeg gikk, men jeg måtte så veldig nissetisse!” svarte nissen tilbake, ”og nå som jeg er så tykk har jeg satt meg fast i røret! Jeg kommer ikke løs før jeg har tisset mye mer!”
Ninus og Røllis så på hverandre og de kunne nesten ikke tro det; nissen satt fast! ”Vi må redde han, Ninus!” sa Røllis. Ninus ropte inn i peisen igjen: ”Vet du hvor i bygget du sitter fast Nissefar?” En latter hørtes så det runget i rørene. ”Ja, det er klart! Jeg sitter rett over Direktøren!”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar