Nå var rådyra dyre, eller gode råd dyre… Tankene fòr av sted om nissen som satt fast i røret, - over Direktøren! Av alle steder på det store bygget, hvorfor akkurat der?
Ninus og Røllis var ved å avslutte sin dagvakt, og kunne ikke fort nok komme seg ut av avdelingen. Kollegene klødde seg i hodet av den høye hjerterytmen som vistes på telemetri 7, og ingen hadde enda gjort seg til kjenne på den. Den var sporløst forsvunnet! Men den var jo ikke det: Den satt bare fast på en viss Sykehusnisse, - som ingen skulle vite om!
”Hva gjør vi nå, Ninus?”, spurte Røllis da de var på vei ned i garderoben. Der nede i kjelleren sto bøttene på plass, halvfulle av regnvann…eller? De grøste: ”Håper ingen vasker hendene sine i det der”, sa Ninus, og fortsatte:
”Vi må gå til Direktøren, og avlede henne slik at vi kan hjelpe nissen løs! Come on, Røllis!”
De to sykepleierne banket forsiktig på døra til Direktøren, fortsatt i arbeidstøy. Ninus sa til Røllis: ”Opp med nebbet, vennen! Vi er sykepleiere: Tydelige, stolte og modige!”.
Du verden så modige de følte seg, men det var bare å heve kjakene. Fra innsiden svarte en stemme: ”Kom inn!”
De gikk forsiktig inn. Der satt Direktøren, i lusekofte og med runde kinn. Smilet gikk fra øre til øre. ”Heisann! Hva kan jeg hjelpe dere med?”
Ninus og Røllis ble helt satt ut; de hadde ikke ventet seg slik vennlighet. Hun ser jo snill ut! tenkte de begge.
Røllis kremtet ”Eh…vi er Ninus og Røllis fra hjerteavdelingen. Vi skulle gjerne tatt en titt på rørene dine…”.
Men herregud da, Røllis?!, tenkte Ninus, hva er det hun sier?
Hun dunket Røllis i siden og skulte på henne med et oppgitt blikk. Direktøren kikket først på dem med store, måpende øyne, før hun så begynte å le.
”Rørene mine?” hun lo godt nå, ”tenker dere på de der oppe?”, sa hun og pekte i taket?
”Eh, ja…helst de der oppe”, sa Røllis.
Hva i all verden sier hun nå da? tenkte Ninus, hjelpe seg!
Direktøren kikket på dem, og opp i taket. Gjennom smilet kunne man godt se at hun var skeptisk. ”Det er nesten best du går ut, fru Direktør”, sa Ninus freidig!
Ninus og Røllis sto på Direktørens kontor. Det var helt stille, og Direktøren lo ikke nå. De følte spenningen stige og begge begynte å tenke på at det nå er på tide å finne seg en ny arbeidsplass. Enden var nær: Ninus hadde bedt Direktøren forlate sitt eget kontor!
Så smilte Direktøren igjen, og så sa hun: ”Jeg hørte noen lyder der oppe fra, og jeg er glad dere er slike pliktoppfyllende sykepleiere som tar på dere jobben til vaktmesteren, men dette fikser han uten problem”!
”Nei! Dette må VI fikse!”, sa Ninus. Hun så på Direktøren med fast blikk. Ikke blunke nå, tenkte hun!
Direktøren kikket skeptisk på de to sykepleierne, fra den ene til den andre. Vurderende. Hun tenker nok på om vi er helt riktige i hodet, sa de til seg selv. Så pekte hun opp mot taket, så på Ninus og Røllis, og med glimt i øyet sa Direktøren: ”Det skulle vel ikke være den gamle Sykehusnissen som har satt seg fast igjen vel?”
Våre to heltinner sto på kontoret til Direktøren, og hun kjente Sykehusnissen! Hva skulle de svare? De hadde jo fått beskjed om ikke røpe hemmeligheten!
Stillheten som fulgte var til å kjenne på; de kjente varmen i kinnene og blikket flakket. Verken Ninus eller Røllis klarte å se Direktøren i øynene.
Plutselig lød skarpt bank fra rørene, så en god latter. Den kjente de godt igjen!
”Hoho! Gjør noe da, damer, og ikke bare stå der!” flirte Sykehusnissen.
Ninus kikket bort på Direktøren, som hadde reist seg opp. Hun smilte, men Ninus tok på seg ”strengeblikket”: ”Direktør! Kjenner du til Sykehusnissen?”
”Selvfølgelig gjør jeg det! Tror dere ikke at jeg kjenner mitt eget sykehus?”
De to sykepleierne så på hverandre, og de stirret på Direktøren.
De var så forskrekket at de kunne ikke tenke klart. Ninus tok til ordet: ”Direktør, du må ikke legge ned sykehusnissen!”
Direktøren så oppgitt på dem begge: ”Man legger da ikke ned nissen! Men nå må vi jobbe, damer, og få han ut av røret!”
De tre damene ble musestille da de hørte tisking og hvisking utenfor døra. Hvem kunne det være som sto utenfor? De gikk mot døra, så på hverandre og Direktøren åpnet…
Inn tumlet overlegene Tobben og Tussen, de klarte knapt å holde seg på bena!
”Neimen, er det bare dere?”, ropte Ninus, ”kjempetullinger!”
Det blir for mye testosteron her nå, tenkte Ninus, og hadde Sykehusnissen og de to kardiologene i tankene. Dette går aldri bra!
Heldigvis var direktøren ei dame med myndighet og autoritet, og hun så strengt på de to legene: ”Du store alpakka! Nå må dere forklare denne luskingen!”
De to legene kremtet og Dr. Tobben forklarte at de hadde fulgt signalene til den forsvunne telemetrien og blitt ledet rett dit. De hadde hørt stemmer innenfra og blitt nysgjerrige. Og de var ikke mindre overrasket av å se de to sykepleierne der. Hva i all verden drev de med?
”Som du forstår, direktør, så må vi finne telemetri 7, og vi tror du vet hvor den er”, sa Dr. Tussen.
Direktøren kikket bort på Ninus og Røllis, blunket og sa til legene: ”Selvfølgelig vet jeg hvor den er! Følg meg mine herrer, så får disse to jobbe overtid og fikse røret!”
De feide ut av døra. Igjen sto to rådville sykepleiere. Helt alene, - eller nesten: De hadde en nisse de måtte redde!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar