Ninus og Røllis i Sving(en)

 

Jeg har kastet meg ut i det og laget en julefortelling!
Her er de første 6 delene:

Det var like før jul, og sykehuset hadde fått juletrelysene på den store grana utenfor hovedinngangen. Det hersket forventning og glede ved alle avdelingene, og alle hadde sine egne historier om Sykehusnissen. Noen påsto iherdig, og med overbevisning, at de hadde sett en liten fyr i hvitt og rødt tusle rundt når det nærmet seg jul. Når sant skal sies så er det nok en og annen nisse i hvitt å se hele året, men med rød lue? Det får andre stå for…

Ved en av avdelingene finner vi Ninus og Røllis; to sykepleiere, i sin beste alder, som gjennom sitt yrke, kompetanse og erfaring, oser av godhet, varme og sjarmerende naivitet. Med røde luer, i tillegg til sitt hvite arbeidsantrekk, kunne de saktens forveksles med Nissemor herself: Røde, gode kinn og varme smil.

Arbeidsplassen til Ninus og Røllis bar preg av tidens tann, og har den dag i dag ikke gjennomgått nevneverdig oppussing på mange årtier. På godt og vondt. Men heldigvis sto den gamle ærverdige peisen, dog ubrukt i lange tider, fortsatt på sin plass i pasientenes dagligstue. Det var der Ninus og Røllis oppholdt seg denne kvelden for å rydde opp etter at pasientene hadde gått og lagt seg. Plutselig hørtes raslende lyder. Så et lite dunk, for så enda flere raslende lyder som om en kost kom i full fart nedover pipa. Men pipa var da ikke åpen? Røllis satte hendene på hofta: ”Hva var det?”. Ninus stakk hodet inn i peisen og så opp, men da tok Røllis et godt tak i overdelen til Ninus og dro henne bort fra pipeåpningen. ”Tenk om det deiser ei rotte ned i fleisen på deg!?”, ropte hun. Men det var ingen rotte som plutselig satt i den gamle peisen: Der satt det en liten nisse!

”Næmen! Hva var det” sa de to sykepleierne i kor. Og de kikket på den lille fyren som satt der: ”Hvordan kom du hit?”
En rusten og andpusten stemme svarte: ”Jeg kom ned gjennom pipa!”
Ninus og Røllis så på hverandre, og på den lille nissen, med det velkjente ”Pompel og Pilt-blikket” sitt hvor øyenbrynene gikk nesten opp til hårfestet.
”Hvem er du, og hva gjør du her?” spurte Ninus.
Hun kunne godt se at nissen så tufsete ut; blek, tykke ben og han pustet tungt.
Han trakk pusten så godt han kunne, det var tydelig slitsomt å snakke for den gamle karen: ”Jeg er Sykehusnissen og jeg trenger deres hjelp!”

”Men før jeg ber dere om hjelp må dere love meg EN ting”, stønnet nissen og tok seg til halsen for å trekke den engang så hvite genseren bort slik at han fikk følelsen av å puste bedre.
Ninus og Røllis var himmelfalne, og hadde godtatt det meste i en slik stund: ”Ja, vi lover!” samstemte de.
”Jeg tror jeg er syk: Bena mine er som tømmerstokker, hjertet slår så hardt og jeg peser som belgen Nissemor bruker for å få fyr på peisen! Om dere hjelper meg, så er jeg evig takknemlig! MEN INGEN må vite om meg!”
Sykehusnissen så ut som om evigheten hans var ved å ta slutt der han satt. ”Å mai gåd!” sa Røllis, ”vi må jo hjelpe nissen! ”Seff!” sa Ninus, ”ingen nisse, ingen jul. Men hvordan? Vi må tenke, Røllis! Du vet: To blonde hoder tenker bedre enn ett blondt hode!”
Røllis kikket overbærende bort på Ninus: ”Vi begynner vel å bli mer grå nå, Ninus..” Men dette var ingen tid for å diskutere alderens begynnende grep, her måtte det handles! De kikket bort på nissen og tenkte det samme: Han trenger behandling. Men hvordan skulle de kunne gjøre det, de var jo ikke leger og hadde ingen mulighet til å skrive ut nødvendige medisiner eller ta undersøkelser….eller? De smilte lurt til hverandre og sverget til nissen: ”Vi skal hjelpe deg så godt vi kan, og vi skal ikke fortelle en sjel at du er her under våre vinger”.

Ninus og Røllis var i sving: De små grå (ikke håret!) jobbet på overtid denne kveldsvakta. Snart skulle de hjem og nattevaktene ta over ansvaret for natten. Og her satt de med, tro det eller ei: En nisse. Sjølvaste Sykehusnissen! Han bar preg av hjertesvikt, men en nisse kan jo ikke bli kronisk syk? De er jo gamle hele livet, og forblir gamle til evig tid? Dette måtte jo være noe forbigående, som et virus?
”Før vi går hjem i kveld, må vi gi han oksygen!” sa Røllis.
Ninus, den minste av de to sykepleierne, listet seg ut i korridoren. Ønsket mest av alt å gå i ett med veggen under sitt ærend: Oksygenkolbe og nesebrille.
Ute i korridoren hersket aktivitet, men atmosfæren bar også preg av at arbeidsdagen var ved å ta slutt. Så tilfeldig som mulig gikk hun inn og hentet det hun skulle og tok det med til dagligstua med den største selvfølge. Ingen hadde lagt merke til det! Røllis festet nesebrilla sikkert og omsorgsfullt rundt nissens hode. ”Røyker du, Nisse?”, spurte Ninus. ”Aldri i verden!” svarte nissen, og hun nikket fornøyd til den gamle og skrudde på nødvendig med oksygen.

Nå begynte tiden å bli knapp. Selv to oppfinnsomme damer som Ninus og Røllis ville få problemer med å bortforklare aktiviteten på dagligstua dersom de ikke var klare til å reise hjem ved vaktens slutt.
”Han skulle hatt noe vanndrivende, Røllis! Men det har vi ikke!” sa Ninus og kikket hjelpeløst bort på sin kollega. De så på de tykke leggene til nissen, de var fulle av vann! Det må ut, det visste de, men hvordan klare det?
I mens hadde nissen krabbet opp på ei lita hylle oppe i pipa, og kolben med oksygen var blitt trygt plassert der oppe slik at ingen kunne se det. Sykehusnissen hadde god effekt av oksygenet og klarte selv å komme opp helt uten hjelp. Der lå han nå, på et teppe en pasient hadde glemt igjen på dagligstua og med ei sofapute under hodet. Han pustet mye bedre og hadde fått en lyserød farge i kinnene.
”Vanndrivende?” spurte nissen entusiastisk. ”Jeg har juleøl!!” sa han med et smil, og viste damene ei flaske med brunt innhold. Han skulle til å ta av korken og ta seg en lovlig slurk da Røllis sa ”Nei, nei!! Ikke sånn vanndrivende! Den kan du nyte når du er frisk.”
Puh…situasjon avverget.
Men problemet var ikke løst. ”Du nisse?”, spurte Ninus: ”Er ikke nissemor kjent for sine urter og kjærlighet til naturen?”
”Jo, det er hun”, svarte Sykehusnissen.
”Vi har en avtale i morgen tidlig med henne!”
Ninus var lettet og fornøyd. Hun var også glad i naturen og dens gaver, og hadde god kjennskap til urtenes kraft.
Plutselig lød et lite smell, som ga ekko langt oppe i pipa. ”Luft inn, luft ut”, sukket Sykehusnissen salig.

Det var blitt morgen og ny vakt sto for døren. Våre heltinner to be; Ninus og Røllis, hadde vel aldri noen gang vært så våkne om morgenen og så klare for jobb kl. 07. Hvordan hadde det gått med Sykehusnissen? Og hadde han kommet i kontakt med Nissemor?
Søvn var det blitt lite av, denne natten, da tankene hadde vært i den gamle peisen og hos den syke nissen.
Begge to kom tidligere på jobb enn vanlig, og rakk å smyge seg usett inn i dagligstua før rapporten.
”Hallo, nisse?” hvisket de opp i pipa, og tung pust hørtes der oppe fra. Veldig tung pust, og de ble bekymret. Men at den gamle nissen var i live, var det ingen tvil om: Han pustet som et damplokomotiv.
”Det høres ut som om han sover tungt, så vi får komme tilbake senere, Røllis”, sa Ninus, og de tok fatt på dagens oppgaver med sine kolleger.