Før du går i gang med å lese de 6 siste delene av denne uhøytidelige julefortellingen, vil jeg si dere noe:
Jeg er utrolig glad og takknemlig for at så mange har fulgt historien, for alle tilbakemeldingene og tipsene. Historien ble ferdigskrevet for mange uker siden, men jeg har endret litt underveis, og takker for hjelpen!
Historien ble til etter en tanke som streifet meg etter en nattevakt med sjølvaste Røllis. Den kom ut som en spøk, men hvorfor ikke? Jeg kastet meg ut i det. Jeg vil takke mine kolleger og min sjef for at jeg får lov til å holde på med mine gjøglerier, samtidig som jeg får gjøre det aller beste jeg vet: Å være sykepleier!
Jeg er så heldig å ha fire friske unger, men jeg vet at mange foreldre må tilbringe dagene på sykehus sammen med sine syke barn.
Denne fortellingen er dedikert Stiftelsen Sykehusbarn. En stiftelse som gjør sitt for å bedre hverdagen til syke barn på sykehus, over hele Norge, og deres pårørende.
Med ønske om en gledelig jul!
- Nina
Nå var de langt på overtid, Ninus og Røllis, og de små grå jobbet der etter. De kikket på hverandre og lurte på hva i all verden hadde skjedd. Direktøren, de to legene, telemetrien, nissen og de sto enda i arbeidstøyet.
”Hoho! Mine jenter! Jeg er kommet løs!”, ropte Sykehusnissen.
”Sitter du ikke fast?”, ropte Røllis tilbake.
”Nei, og jeg føler meg mye bedre, og veldig klar for noen nissestreker!” klukklo den gamle i taket.
”Det er veldig bra, nisse, men vi må få ta en titt på deg før vi kan friskmelde deg”, sa Ninus, og de ble enige om å møtes ved peisen oppe i avdelingen.
Kan tro kollegene måpte da Ninus og Røllis dukket opp igjen, midt i aftenvakta, iført arbeidstøy og med hevet blikk. ”Hvor kom dere fra?”, spurte deres kollega, ei myndig, erfarende og kunnskapsrik sykepleier. De hadde respekt for henne, hun var ikke en gang redd for å hive ut kråker som hadde forvillet seg inn på avdelingen nattestid, men hun var snill som dagen er lang og hadde alltid et smil på lur.
”Vi kom ned gjennom pipa!” svarte Ninus, uten å tenke seg om!
”Haha! Det tror jeg så gjerne”, svarte deres kollega. Ninus og Røllis var bittelitt på tynn is nå. Det hendte at de sa ting uten å tenke først; det var fordi de likte å bli overrasket over hva de selv sa, - som så mange andre... Men ikke i dag. Tabbekvota var oppbrukt, og de ville bare hjem til godstolen og ta et glass rødvin.
”Haha, bare tuller vel!” sa Røllis, ”vi skal bare fikse noe så skal vi fordufte like fort som vi dukket opp. Vi skal ikke forstyrre”!
Kollegaen skulte på dem, la armene i kors og tenkte nok sitt: De to der forstyrrer vel aldri…særlig lissom.
Ninus og Røllis gikk inn på dagligstua, og der var ingen andre enn en flirende Sykehusnisse. Han hadde tatt av seg telemetrien og ga den til dem. De så at han var i god form. Urtemedisinen og oksygenet hadde gjort susen på den gamle. Han var nesten ikke til å kjenne igjen!
”Takk for hjelpen, mine duer!” sa han og blunket, ”nå begynner moroa!”
Sykehusnissen forsvant inn i pipa. Igjen sto Ninus og Røllis og kikket spørrende på hverandre. Hva i all verden mente han? Moroa?
De gikk ned i garderoben for å skifte. Det gjorde godt å komme ut av arbeidsklærne. Nå som alt hadde ordnet seg, så de frem til en rolig kveld i heimen, med et strikketøy i fanget og et glass rødt innen rekkevidde.
På vei ut ringte mobilen til Røllis. Hun stoppet opp, og sa ”ja, ja , hmmm, hva, det er det verste jeg har hørt, aner ikke”, mange ganger. Ninus tenkte det måtte være Røllismannen som ringte. Ingen kan vel si så mye uforståelig som det en mann kan. Ikke rart Røllis så forvirret ut!
Røllis hadde stoppet opp, og snakket ikke lengre i mobilen. Ninus fortsatte, men stoppet opp da hun ikke lengre kunne høre skritt ved siden av seg. ”Kom da, Røllis! Hva venter du på?”. Hun så det rådville og forskrekkede blikket til Røllis: ”Ninus! Direktøren er forsvunnet, de finner henne ingen steder. Og overlegene Tobben og Tussen er forsvunnet de også! Du vet at vi så de sist!”.
Ninus og Røllis sto og kikket oppgitt på hverandre. Måtte de gå inn igjen? Selvfølgelig måtte de det! ”Hvor skal vi begynne, Ninus?”. Dagen hadde vært lang, og posene var så tunge under øynene at de burde ha briller med bh.
”Jeg syns vi skal følge rørene i taket”, sa Ninus. De syns begge det var noe mystisk med de rørene. Noe skummelt. Særlig nattestid, da de alene gikk nede i kjelleren med utallige rør over hodet.
De gikk til direktørens kontor. Lukket opp (døra var ikke låst, de hadde jo selv forlatt åstedet sist) og pekte på røret i taket, der hvor Sykehusnissen hadde satt seg fast. ”Nå Røllis, skal vi bare følge det røret! Den veien”, sa hun og pekte mot døra hvor direktøren hadde gått ut med de to legene.
Under sykehuset finnes mange ganger, og de fulgte røret, helt til de rundet et hjørne langt vekk fra alt liv og røre. Der satt Tobben og Tussen! Da de fikk øye på de to sykepleierne, utbrøt de: ”Dere! Hva gjør dere her?”!
”Hva VI gjør her? Hva med dere?”. Ninus kunne ikke tro sine egne øyne; der satt overlegene, pent og pyntelig, langt borte fra avdelingen. Eller var de langt borte? De snirklete gangene kunne få enhver til å føle at retningssansen hadde tatt juleferie.
”Vi skulle vente her, sa Direktøren. Hun skulle finne ut av det med den forsvunne telemetrien”, sa dr. Tussen.
”Men den er jo på avdelingen!”. Røllis kikket oppgitt på dem, og de to legene reiste seg opp fra sittende stilling. ”Det er noe muffins her nå, for en gangs skyld skjønner jeg ingenting”, sukket Tobben og fikk bekreftelse fra sin gode kollega.
Plutselig ringte det i en calling, og legene fikk travelt med å finne en telefon for å ringe. De sto rådville, og Ninus sa: ”Følg rørene, så finner dere frem!”
Legene var borte, igjen sto de to sykepleierne. ”Hva gjør vi nå, Ninus? Vi må finne direktøren!”
Plutselig hørtes knirking, og som fra ingen steder, åpnet det seg en dør…
De kikket måpende på døra, og begge tenkte at Nå er vi overtrøtte. Dette skjer ikke. Bak døra, der så de inn i et landskap, eller var det bare et rom? Snøen lå hvit, de hørte en bekk klukke lystig, og rundt et bitte lite bål satt Sykehusnissen, Nissemor og Direktøren. De vinket til dem og sa ”Kom hit! Slå dere ned!”
Ninus og Røllis gikk nølende inn, kunne bare ikke tro det; Nisseland under sykehuset!
Sykehusnissen tok ordet: ”Dere er nok fulle av undring nå, og dette er vår hemmelighet. Som de andre i min nissefamilie: Grånisser, Rødnisser og Blånisser, så har jeg mitt sykehus: Jeg er Sykehusnissen, og gir goder til alle som vil syke mennesker vel! Men jeg skaper også litt liv og røre: Klokker som ringer på avdelingene, - hvor ingen er, skritt i korridoren, ting som plutselig ligger på et annet sted enn der dere la det. Men også stryk på kinnet og trøstende ord til de som ikke har det så godt. Min gave til dere er at det vil gå dere vel. Dere vil glede og hjelpe mange mennesker det neste året, og jeg hjelper dere! Tro på det utrolige og på julens magi!
Nissemor! Vi er klar for grøt! Vær så god, mine damer, forsyn dere, og god jul!”
Oppe på avdelingen ringte klokken på rom 35, men der lå ingen pasient. De var vant til det, og kollegene måtte le. Overlegene, som hadde vært forsvunnet så lenge, og som nå var tilbake på avdelingen, bare ristet på hodet og tenkte at dette var merkelig i dag. De hadde funnet telemetrien, og alt var atter normalt.
Etter at grøten var fortært, tok de tre damene avskjed med Sykehusnissen og Nissemor.
Vel utenfor var ord overflødige, og de blunket til hverandre før de satte i en latter så glad og rungende at de lød gjenklang i korridoren.
Ute hadde snøen farget julen på sykehuset hvit.
High five, damer, og GOD JUL!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar