Forandringer,–til det beste for hvem?

Nå har jeg snart vært sykepleier i ett år. Og hva slags erfaringer sitter jeg igjen med? Ble det som jeg håpet på? Ble det som jeg trodde?

Først litt bakgrunn for mitt innlegg: Jeg jobber som sykepleier på en sengepost ved Sykehuset i Telemark, avd. Skien. Dette er en avdeling jeg var på som praksisstudent, siden assistent og fikk nesten 2 års vikariat som sykepleier etter endt utdannelse i fjor.
Trives kjempegodt! Jeg har fantastiske kolleger, mange med lang og god erfaring og alle er innstilt på å hjelpe hverandre når det trengs. Vi har mye moro, selv i en travel hverdag. Jeg lærer noe nytt hver dag, og det er derfor jeg trives på sykehus: Læringskurven og de interessante utfordringene jeg møter på denne avdelingen.

Sykehuset jeg jobber ved er inne i en stor omstillingsprosess. Dette er først og fremst politikk. Byråkrati…smaker ikke godt det ordet. Folk med vanlige klær under hvite doktorfrakker tar store avgjørelser. De som sitter skjærmet på kontorer utenfor kantina, – langt borte fra pasientene. Jeg skjønner at det hele er styrt ut i fra tanken om en eneste ting:

(Bilde lånt fra www.nursetogether.com)

Å spare penger!

At man legger ned lokalsykehus for å samle kompetansen på et sted; jeg forstår det, men når man da er et “modersykehus” som skal ta i mot alle de pasientene som tidligere har kommet på disse tidligere lokalsykehusene, og legger ned sengeplasser og sier opp 3-6 årsverk pr. avdeling der også…samt like mange sengeplasser, – samtidig? Da ser jeg at noe ikke fungerer. I det lange løp er nok hensikten at kommunene skal ta mere av det sykehusene gjør i dag, men det er langt igjen dit. Enn så lenge må avdelingene jobbe på akkord med seg selv, med korridorpasienter, mottak som ikke vet hvor de skal gjøre av pasienter fordi alle avdelingene er på randen…At sykehuset mottar penger fra kommunene for overliggere, det ser ikke vi i felten noe til.

I går gikk jeg av 4. nattevakt. Jeg liker nattevaktene. På morgenen konstanterte min sjef at “du jobber ikke mange dagvakter…”
Innvendig gråt jeg for det vi skulle overlate våre kolleger til denne morgenen…Full avdeling + pasienter på korridor. Noen skal skrives ut, men det skjer ikke før tidligst kl 13. I denne tiden skal nye elektive pasienter inn, akutt syke skal ha en plass… Vi er 3 mindre på jobb enn hva vi var for bare 5 mnd siden…nedleggelser av pasientplasser…på papiret. På dagvakt opplever vi å ha opptil 8 korridorpasienter. Og det er ikke bare å spøke med at “du rykker stadig frem i køen”…

(Bilde lånt fra www.thetimes.co.uk)

Vi er blitt for travle til å bry oss!

Selv ønsker jeg å være sykepleier. Elsker det! Men for mye av tiden går bort i dokumentasjon, papirarbeid, å servere mat (tenk om vi kunne ha en kafeterialøsning slik at oppegående pasienter selv kunne forsynt seg med mat!), fylle vannglass, se på folk gjøre sitt fornødne, tømme søppel og trille senger til vask. Om pasienter får sitt sårstell, cvk.stell, hårvask (skjer ikke), fotstell (skjer absolutt ikke!), sin antibiotika til rett tid, nødvendige medisiner når de skal, få lagt inn/byttet sin pvk, mobilisering….ja det er som å stikke en finger i lufta og håpe at i dag går alt så meget bedre. Pasientsikkerhet, hvordan vil disse byråkratene at vi skal fikse det? Vis oss!

Jeg foretrekker natten. Roligere da, og jeg har tid til å ivareta og observere kritisk syke pasienter.

Jeg opplever at mange på stedet er oppgitt, slitne og lei. Mange er sykemeldt, ute i pemisjon, noen har sagt opp og alle kan bli syke en dag eller to. Vi har ingen å ta av. Alle er slitne, alle har gitt nok, alle ansatte har et liv utenfor veggene på sykehuset. Pasienter og pårørende har vondt av oss. Sånn skal det ikke være, de har nok med sitt!
Bare tiden vil vise om ikke det snart blir A-hus-tilstander. Og det forstår jeg veldig godt!

Dagen derpå

 

Dette er dagen etter jeg skrev et innlegg i bloggen angående mobbing av min datter.
Det er dagen derpå….dagen etter jeg sto i stampe, jeg var frustrert, handlingslammet og hvor følelsene mine styrte hodet og fornuften.

Min datters overvektsprobelm har vart i mange år, og jeg skulle ønske at vi kan se andre menneskers, – også våre egne, verdier forbi utseende, størrelse og prisen på klær.

Aldri hadde jeg trodd at dette skulle medføre så stor respons! Tydeligvis engasjerer det mange! Mange har (kanskje de aller fleste av oss) opplevd å bli mobbet/trakassert, eller at vi kjenner noen nære som har blitt det.

At tenåringer i dag bruker “nettet” på en måte som er nytt for mange av oss, vet vi godt. Det er enklere å slenge dritt til noen vi ikke trenger se i øynene. I min ungdomstid måtte man si det “face to face” og så kunne det vanke ei knyttneve, og man var ferdig med det…til, noen ganger, neste gang… Mobbing har eksistert i all tid.
I dag er ungdommen i større grad knyttet opp mot idealer, kroppsfokus og krav, og vi vet at de er sårbare. Vi vet at selvmordstallene er høye for ungdom under 19 år, psykiske lidelser, selvskading og spiseforstyrrelser.

I dag har vi fått utrolig mange tilbakemeldinger. Godt å kjenne at man har støtte og forståelse, for ros og ris. Tusen takk til alle sammen! For at dere gidder å bry dere!

Dagen derpå skulle jeg ønske at jeg ikke hadde lagt ut mobberens navn. Jeg skulle ønske at jeg hadde vært mer pågående og funnet foreldrene, selv om skolen ikke ville hjelpe. Meldingene min datter fikk var langt over grensen, og det er ikke akseptabelt. Dette blir tatt hånd om. Men jeg ønsker at alle foreldre har fokus på mobbing og at man følger med på barnas nettvaner. Og selv er et godt forbilde… Nå er det meg som opplever trusler, men det skal jeg takle. Jeg ønsker ikke at noen skal slå hånden av mobberen! Jeg liker ikke at noen vil gi henne “juling”! Jeg har aldri oppfordret noen til vold eller hevn. Vis forståelse, for alle, og husk at det i pannen på enhver tenåring burde det stå:

MIDLERTIDIG STENGT, GRUNNET OMBYGGING!

Å være mamma til en fjortis…

 

De er så skjøre, de er så vakre i sin forvandling, de er uspiselige og irriterende. Men det viktigste er at man står der, i alle opp og nedturene, alle “højdare” og forandringene…sammen med dem.

Det sårer en mamma når de blir utsatt for trakassering og mobbing. Vi vet selv hvilke utfordringer en står overfor, hva som har vært et tema og fokus. For oss; mitt barns kamp mot overvekten.

Min skjønne datter, så omsorgsfull og snill. Alltid på tilbudssiden. Hvordan kunne jeg ha tatt utdannelse og jobbet turnus uten din og din brors hjelp? Om alle 14-åringer i dag hadde kunnet det Amalie kan: Sette over klesvask, henge opp, oppvask, handling, matlaging, bringe og hente lillesøster i barnehage, passe skolearbeidet sitt og sine aktiviteter, komme seg fra A til B på egen hånd…ja, da tror jeg ikke det hadde vært så mye krangel i hjemmene rundt forbi! Jeg tror man setter større pris på hverandre om man forstår at man faktisk er avhengig av hverandre. Også når det gjelder sine barn! Jeg trenger henne, og hun er fantastsik!

 

Det er mye “jentegreier” om dagen, men i dag fikk hun en sms av ei venninne av ei venninne (ei hun ikke kjenner så godt), og som mamma sårer det meg at noen på hennes egen alder kan skrive slike ting til ei de ikke kjenner så godt. Som mamma kan jeg ikke annet enn støtte og være der for min datter.Skolen kan ikke gjøre noe uten tillatelse fra foreldrene, politiet kan ikke gjøre noe fordi hun er mindreårig, barnevernet? Har de kapasitet? Min datter har måttet slette og blokkere denne jenta fra alle sosiale medier, også hennes venninne Jeg har tatt et oppgjør med min datter, nok en gang, om å holde seg unna sladder og snakk om personer.

Det handler om å verne om, selv om man må være streng.

Lurer på hva denne jenta oppfatter som greit å si til andre. Hva er hun vant til? Mitt mammahjerte gråter og ønsker å holde om min fjortis gjennom natta <3