Vi lever i ett av verdens beste velferdssamfunn. Vår medisinske kunnskap blir bedre og bedre, men vi føler oss sykere og sykere...
Spesielt kvinner er opptatt av å "feile noe". Hvorfor er det slik?
Har vår kvinnefrigjøring gjort at vi krever så mye av oss selv, som vi egentlig ikke makter? Vi skal ha kontrollen hjemme, samtidig som vi mestrer utdanning, jobb, lederverv, frivillig arbeid og sist, men ikke minst, holde oss slanke og attraktive?
Ingen dum målsetning, dersom alle menn hadde vært med og tatt sin del av ansvaret, men pussig nok lever menn som før; de står på, går på jobb, og dør fort, mens vi kvinner er de som er syke.
Og diagnosene? Jo de finner vi jo selv. På internett. Det er ikke noe problem å finne en diagnose, dersom man vil være syk.
I perioder er det "mote-sykdommer", og jeg mener ikke å si at det finnes de der ute som virkelig har disse symptomene og sykdommene, men det er mange som lurer oss, og seg selv, i åresvis ved å dyrke sin egen diagnose. Uten vilje til å bli frisk, fordi livet er jo så enkelt når man har denne "sykdommen" som en kan bruke til å forklare hvorfor en ikke føler seg på topp HVER dag, er SLITEN av og til, har for mange KILO, håret er FETT, kroppen VERKER og alle infeksjonssykdommer som går blir kasta på en.
Det er normalt å være sliten, ha dårlige dager, være trøtt, være forkjøla 2-3 ganger i året, verke i kroppen etter uvante aktiviteter, eller verking av å sitte stille. Kroppen vår en bygd for å brukes. Skjelettet vårt er skapt slik at det må brukes for å bli sterkt. Å bli utsatt for infeksjoner gjør vårt immunforsvar sterkt, slik at vi kan takle det aller meste av bakterier og virus, og er helt NORMALT.
Jeg føler virkelig med de som virkelig har fibromyalgi, fått en alvorlig infeksjon etter flått-bitt, har ME (kronisk utmattelsessyndrom), for lavt stoffskifte og andre kroniske sykdommer, som uheldigvis har blitt mote for noen. De som virkelig trenger hjelp finner det vanskelig å få fordi det er luringer der ute som vet å bruke sine symptomer for hva det er verdt. Hadde jeg virkelig hatt lyst på en diagnose, så hadde jeg garantert funnet en, eller fler!, men jeg velger noe annet. Det er mange som har fullt opp med aktiviteter døgnet rundt, sørger for at sine barn får de riktige opplevelsene og verdiene, men samtidig er så "syke" at de ikke kan gå på jobb for å forsørge sin familie. For mange av disse gjelder det nok å ikke være så forbanna perfekt, men litt mer avslappet til egne forventninger og senke sine krav til seg selv ett par hakk!
I fremtiden har vi ikke råd til sånne folk. En forholdvis liten del av befolkningen kan ikke klare å brødfø unnasluntrere samtidig som de skal gi velferd og omsorg til den enorme mengden av eldre som kommer.
Min mor er 70 år, og jobber fortsatt som sykepleier på et sykehjem. Min onkel er snart 72 og jobbr som lege ved gyn.pol. i Stavanger. Min tante er nylig blitt pensjonist og jobber fortsatt som opersajonssykepleier.
Vi har virkelig noe å lære av denne generasjonen, og jeg velger meg disse som mine forbilder!
Godt skrevet!! :)
SvarSlett