Å være alenemamma er meg.
Det er intenst, krevende, morsomt og givende.
Noen ganger krever det ekstra mye å stå alene, mange ganger en glede.
Det er nok en ballanse midt oppe i alt sammen.
Hverdagen.
Annenhver helg.
Sånn går dagene, ukene, månedene…
Med tre barn, alle på hver sin hylle: Videregående, ungdomsskole og barneskole. Alle med sine drømmer og håp. Alle med sine talenter, evner og personligheter.
Jeg er heldig. Jeg er rik.
Men jeg er helt alene. Noen skummer fløten, og det er urettferdig. Å stå i hverdagen med oss, og det som fører med seg var ikke ønsket, og da går man. Å stå i utfordringer kan man bare gjøre med sin nye kjæreste… Situasjonen er ydmykende nok for de unge. De ønsker at mamma og pappa er der. Bare de. Når det røyner på.
De velger dem bort.
Vi må stå sammen alene.
Og jeg får, gir, tilbyr og mottar. Den største kjærlighet. Den største glede. Den største utfordring.
Mine unge håpefulle.
Vi er sterke sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar