Om mobbing i skolen.

Dette innlegget skrev jeg 13. januar 2008, og det skapte stort engasjement. Bl.a. var det på VGs førsteside (VG-nett) og jeg fikk mange kommentarer. Mange delte sine erfaringer og synspunkter med oss, og vi fikk mye støtte, også fra Sigvart Dagsland :-)
Men her kommer det:

Det lød så vakkert for noen år siden, da Bondevik-regjeringen erklerte at mobbing skulle ut av den norske skolen.
Mye høres pent ut, og det tar seg sikkert godt ut på papiret, men selv om skolene nå sier at det skal være en mobbefri sone så lurer jeg på om det faktisk er slik i virkeligheten? Tanken er tenkt, men gjør man noe med det?

Vi lever med problemet, og har gjort det i 1,5 år nå. Vi har tatt det opp med kontaktlærer, på foreldremøte, rektor, kontaktlærer har snakket med de aktuelle foreldrene til mobberne, det har vært satt igang tiltak og jeg har vært på møte med ett par av disse foreldrene. Det hjalp ganske godt, og nå ønsket vi å ta et møte sammen med de andre foreldrene til disse barna også. De er 7 år gamle...Jeg kontaktet kommunen og en representant for "oppvekstetaten". Han var veldig lydhør, og ville gjerne stille opp på et slikt møte. I barneskolen er det svært lite en kan slå i bordet med, det er praktisk talt ingen konsekvenser for de som mobber, annet enn litt kjeft i ny og ne. Offeret er den som får konsekvenser, det er evt. den som må bytte skole...
Så kom skolen med den "geniale" ide at vi skulle møte opp på et møte, UTEN mobbernes foreldre, og få snakke med representanter fra PPT, miljøterapeut...you name it. Altså fagpersoner som skal komme med råd om hvordan vi skal ta opp, og løse dette, på en slik måte at foreldrene til disse 4 mobberne ikke skal føle seg angrepet eller krenket. Det skulle altså ta 1 år før vi fikk tilbud om et slikt foreldreråd.... FORDI vi skal ikke la disse foreldrene få føle seg angrepet??!!
Jeg sukker, og tenker at hvordan de føler det, noe som via kontaktlærer er tatt opp med dem fra før, og bør være kjent for dem, er mitt MINSTE problem. Hvordan vi føler det, er visst ikke så viktig. Nok en gang skal det vises endeløs toleranse og hensyn overfor de som plager og ikke omvendt. Jeg blir så forbannet! Det er barn vi snakker om, hvordan vil ikke deres oppfatning av systemet bli, når det vises større medfølelse og toleranse for de som gjør noe galt enn for de som ikke gjør det?
Vi er enige om at vi møter opp på dette, fordi vi vil vise at vi gjør mye og strekker oss langt. Da holder vi "ryggen klar" for evt. beskyldninger i ettertid. Slikt må vi passe oss for, fordi vi er tross alt bare et offer...
Er dette kjent for andre, og hvordan har andre løst et slikt problem? Jeg vil gjerne høre din historie, og til alle: kom med noen råd!